Størst av alt

Den første uken hjemme med en nyfødt Theodor, så var det noe helt rart med meg. Man kan si at jeg var overfølsom, men det er vel ikke så uvanlig? Hver kveld på ca. samme tid, så satt jeg i sofaen og gråt. Rolf Martin måtte spørre meg tilslutt om jeg hadde fødselsdepresjon eller hva som feilet meg. Jeg kunne svare at jeg for første gang i mitt liv, følte meg så innmari glad og lykkelig at jeg faktisk bare måtte gråte litt.

Men én gang følte jeg meg litt trist også. Theodor lå inntullet i kosepledd og sov i babynestet sitt. Jeg så ned på han, og rotet meg plutselig inn på tanken; "hva hvis han ikke hadde vært her sammen med meg akkurat nå?". Tanken var skummel og helt jævlig. Det var absolutt ingen garanti for at jeg skulle sitte i den sofaen og se ned på min egen sønn. Tilfeldigheter og flaks. Kan man si at det var det? Fordi det var ingen garanti at jeg skulle bli gravid akkurat da jeg ble det. Ingen garanti for at det skulle gå så bra hele svangerskapet, gjennom fødselen eller at han var helt frisk. Det er aldri noen garanti for det.. 

Det slo meg at bare året tidligere, så var det heller ingen garanti for at jeg skulle dele mer av livet mitt med han jeg elsker. Akkurat det er fryktelig sårbart for meg. Uten han, så hadde det ikke vært noe Theodor heller. Uten han, så hadde livet mitt sett helt annerledes ut. Uten han, så ville jeg helt klart hatt mindre irritasjonsmomenter i hverdagen, ingen å krangle med, ingen som hadde hatt makten til å såre meg.. Men jeg hadde ikke fått oppleve all kjærligheten jeg får nå. Alt dette kommer også av valg jeg har tatt. Og vet du hva? Når jeg våkner opp hver morgen og ser verdens fineste smil og to blå øyne lyse opp av glede - da føler jeg at jeg har tatt noen veldig gode valg for meg selv. Selv om at beslutningene var vanskelige når de skulle tas.

Slik jeg har skjønt det på noen, så er det visst helt feil å se en mening med livet først når man får barn. Det er feil å se på det som et mirakel. Jeg ser den, og jeg tenkte det samme før jeg ble gravid. Man skal vel helst ha "levd livet" først. Funnet seg selv, festet i fra seg, gjort masse dumt og masse bra. Men akkurat det fikk jeg aldri til å stemme for meg. Jeg ser tilbake på hverdager hvor jeg følte at alt egentlig var meningsløst, helger hvor jeg dro på fest og bare følte meg tom, og søvnløse netter hvor jeg lå og gruet meg til morgendagen og bekymret meg for fremtiden. Jeg ante ikke hva jeg ville, hvor jeg var på tur hen og jeg var redd. 

I mens jeg da gikk gravid, hadde jeg aldri følt meg mer levende. For første gang noensinne følte jeg at jeg gjorde noe som faktisk ga meg mening. Jeg opplevde noe som jeg ikke engang visste at jeg virkelig ønsket meg, og jeg innså at det var så sårt etterlengtet. Er det virkelig så ille det da? For meg har aldri å "leve livet" vært det å være på fest. Det har sjeldent fått meg til å føle bra, eller gitt meg noen verdifulle øyeblikk. Jeg levde da jeg snek meg ut om nettene for å møte kjæresten min, jeg levde da han kysset meg, og da vi kunne ligge våken om nettene for å snakke om alt og ingenting. Jeg levde når jeg fikk se babyen min på ultralyd, første gangen jeg fikk han lagt inntil meg, og nå lever jeg hvert eneste sekund jeg er sammen med han. 

Jeg er heldig. Jeg sier det ikke i et forsøk på å skryte, men fordi jeg er faen så takknemlig. Jeg tar det ikke for gitt. I likhet med alle andre så har jeg tatt dårlige og lite gjennomtenkte valg også. Men skal jeg virkelig sitte å grine over det nå? Livet går videre - jeg har gått videre. Jeg har et helt annerledes og ti ganger så mye bedre liv nå, og det er nok mye fordi jeg endelig har lært hva som er verdt å tenke på. Møter jeg motgang, så er ikke det første jeg vil å gjemme meg, men å kjempe. Jeg nekter å la noe eller noen ta i fra meg dette, fordi det betyr så alt for mye.

Jeg kunne ha latt fornuften bestemme, og fulgt alt som er "rett" å gjøre og ha på plass før man setter et barn til verden. Men jeg valgte å lytte til følelsene mine. Noe jeg har gjort i flere tilfeller, og noe som jeg er veldig glad for nå. Uansett hva som skulle skje, så kommer jeg aldri til å angre på det. Det ga meg trossalt noe så fantastisk fint som Theodor. Jeg klarer faktisk ikke å kjenne på noe nederlag av alt jeg "burde ha gjort først". Jeg vet jeg har tid, og vil klare det jeg vil klare. Jeg er bare fornøyd med å stå på et stabilt grunnlag med tanke på det mentale, følelsesmessig og livssituasjonen min. Noe mer enn det lengter jeg ikke etter akkurat nå.


#baby #babygutt #ungmor #ungmamma #mammalivet #mamma #mammablogg #kjærlighet #livet



Kommentarer:

Constanza Marcela

06.10.2015 ・ Kl. 13:31
åå så herlig innlegg <3

missmommy.blogg.no

06.10.2015 ・ Kl. 13:39
Vakkert innlegg:) man blir veldig følsom og oversensitiv når man får barn:) det er det største i livet :) lykke til og nyt tiden sammen :)

Julie

07.10.2015 ・ Kl. 09:35
fikk litt tårer i øyekroken av dette innlegget! Kjenner deg ikke men WOW så fantastisk tankegang du har! Ønsker deg å familien din alt det beste, det fortjener du💗💗

07.10.2015 ・ Kl. 14:58
Så fint innlegg. Ble litt rørt av det du skrev, sitter selv med samme tanke. Selv om jeg ikke har barn da og sånt, men jeg kjenner meg selv igjen. :)

07.10.2015 ・ Kl. 23:36
hvor er designet ditt ifra? er det du som har laget det selv eller noen andre? kan du legge til link dersom du har funnet det en plass?<3

Camilla Cecilia

14.10.2015 ・ Kl. 14:45
Så fint innlegg <3
Kathinka K. Herbst

Hei! Mitt navn er Kathinka Kappfjell Herbst. Jeg er 19 år og bor i Mo i Rana med kjæresten min. 10.02.15 var vi så heldig å bli foreldre til en liten gutt Her på bloggen vil du få et innblikk i hverdagen min som mamma, mine tanker og det som ellers interesserer meg. Håper du liker den!


KONTAKT:
» kathinka95@hotmail.com «
leser bloggen akkurat nå!

Følg bloggen


Follow



Blogglisten

Instagram

Siste kommentarer

© Copyright

Alle bilder på denne bloggen er tatt av meg, hvis det ikke står noe annet. Det er ikke lov å kopiere bilder, tekst eller annet innhold uten min tillatelse! Hvis det er noe her du vil bruke, så er det bare å spørre :-)


hits