Mørketiden

  • Postet: 25.11.2015 ・ Kl. 17:56
  • Kategori: Kjærlighet

Det er noe med denne tiden på året som bare gjør noe med meg. Jeg tenker mer enn jeg burde, bekymrer meg unødvendig, og kan føle meg tappet for energi uten å ha såvidt rørt på meg. Motivasjon til å gjøre noe som helst går opp og ned. En dag føler jeg meg på topp, men neste dag er det plutselig stikk motsatt. 

Jeg har lest at tungsinn og tristhet kommer som oftest på høsten, og det er noe jeg har fått kjenne på selv. I flere år så var det noe som kom brått og brutalt om høsten. Sommerferien tok slutt, moroa var over, tilbake på skolebenken og den "vanlige A4-hverdagen". Tilbake til å prøve å late som om at alt var i skjønneste orden, når sannheten var at jeg var mentalt utslitt allerede før høstferien. Hver gang midnattsolen dro og mørket kom tilbake for fullt, så var jeg mye alene med vanskelige følelser. Det er ikke noe jeg kan glemme så lett. 

Jeg tror jeg har flere vonde minner fra denne tiden på året, enn jeg har gode. I fjor var det første gangen på flere år at jeg opplevde disse månedene annerledes. Jeg var for opptatt med å konsentrere meg om jobb, graviditeten, redebygging og bloggen. Jeg hadde så mye å glede meg til, så jeg var i grunn mest i min egen lykkelige boble. Det var så ufattelig godt. 

Men pessimisten inni meg ba meg likevel om å være på vakt. Forberede meg på at noe kunne gå galt. Det slo jo ikke feil i så mange år? Det var bare sånn det var for meg, tenkte jeg. Derfor lå jeg våken noen netter og bekymret meg overdrevent mye. Jeg tenkte på hva som kunne skje, og hva det verste ville være for meg. Det var uten tvil hvis noe galt skulle skje med Theodor under svangerskapet. Skulle jeg faktisk få være så heldig at alt bare gikk bra?

Det gikk jo heldigvis bra da, og i år er det igjen annerledes. Forandret til det bedre. Selv om at det virker som om dagene har blitt mye kortere, og jeg kan kjenne frustrasjon over at jeg ikke rekker alt jeg vil i løpet av èn dag. Nettene har en stund ikke vært helt som ønsket, da Theodor fant ut han heller ville leke enn å sove kl.3 på natta. En natt lå jeg og holdte han inntil meg mens han bare skrek. Da ble jeg tilslutt så sliten og lei at jeg ikke klarte å holde igjen tårene. Men jeg skjønte fort at jeg virkelig ikke hadde noe å gråte for. Jeg har tross alt fått det jeg ønsket meg og enda mer.

Alt er uansett glemt når jeg våkner opp neste morgen og ser han sovende ved siden av meg. Det lille søte vesenet slipper unna med alt, og han gir meg jo mye mer enn det han kan ta fra meg. Jeg må bare huske at jeg ikke alltid trenger å være på topp. Jeg kan senke skuldrene litt mer, og ikke sette så høye krav til hva jeg skal få til i hverdagen. Jeg trenger i grunn ikke å bry meg om noe annet enn hva som er best for han. Og noe av det beste for han er helt klart at jeg også har det bra.

Èn ting er i hvertfall helt sikkert - mørketiden vil aldri igjen bli så mørk som den var før.



Kommentarer:
Kathinka K. Herbst

Hei! Mitt navn er Kathinka Kappfjell Herbst. Jeg er 19 år og bor i Mo i Rana med kjæresten min. 10.02.15 var vi så heldig å bli foreldre til en liten gutt Her på bloggen vil du få et innblikk i hverdagen min som mamma, mine tanker og det som ellers interesserer meg. Håper du liker den!


KONTAKT:
» kathinka95@hotmail.com «
leser bloggen akkurat nå!

Følg bloggen


Follow



Blogglisten

Instagram

Siste kommentarer

© Copyright

Alle bilder på denne bloggen er tatt av meg, hvis det ikke står noe annet. Det er ikke lov å kopiere bilder, tekst eller annet innhold uten min tillatelse! Hvis det er noe her du vil bruke, så er det bare å spørre :-)


hits