Arkiv måned: mars 2015

Min fødselsopplevelse


- Det første tegnet -

Det var sent på søndagskvelden og jeg begynte å bli trøtt. Jeg så opp på veggklokken som henger over spisebordet, og så at den hadde bikket litt over midnatt. Det betydde at det nå var termindato! Datoen jeg hadde ventet så lenge på, men som jeg ikke helt hadde troen på. Jeg hadde ikke kjent noen tegn til fødsel, så jeg innstilte meg på at jeg sikkert måtte gå noen dager over termin.. Men plutselig fikk jeg en trang til å massere meg selv i korsryggen. Det gjorde litt vondt, men var ikke så ille at jeg tenkte så mye over det da.

En halvtime senere kjente jeg fortsatt smerte i korsryggen, og jeg begynte å massere hardere og oftere. Etterhvert begynte jeg å mistenke at det kunne være de første milde fødselsriene jeg kjente. Tilslutt sa jeg til Rolf Martin at jeg bare måtte legge meg. Hvis det faktisk var tegn på fødsel, så ville jeg helst være mest mulig uthvilt. Samtidig prøvde jeg å ikke få for høye forhåpninger, og når jeg la meg så planla jeg faktisk å dra en tur til byen neste morgen. Overbeviste egentlig meg selv om at det var falsk alarm, og at det kom til å gå over i løpet av natten.


- En tur innom føden -

I halv 6 tiden på morgenen våknet jeg av en enda mer intens smerte i korsryggen. Det gjorde bare vondt å ligge i sengen, så jeg sto opp og tuslet på badet. Det tok ikke lang tid før jeg merket at smerten kom og gikk med jevne mellomrom. Jeg mistenkte sterkt at det var rier. For å bli helt sikker, så brukte jeg rieteller på mobilen og telte de i en halvtime. Da var jeg ikke tvil lenger.. Nå var det faktisk noe på gang. Jeg ringte da til fødeavdelingen, og fortalte at jeg mest sannsynlig hadde fødselsrier. Jeg forklarte hvor lang tid det var i mellom hver ri osv, og spurte hva jeg nå skulle gjøre. Da fikk jeg beskjed om å komme dit på sjekk. Men jeg kjente på kroppen at det enda var tidlig, så jeg var langt i fra stresset eller urolig. Jeg var faktisk overraskende avslappet, selv om at jeg skjønte at jeg skulle gjennom en fødsel samme dag. Jeg brukte god tid på å stelle meg, spiste en god frokost og gikk litt rundt i leiligheten. Etterhvert ringte jeg foreldrene mine og fortalte hva som foregikk, og fikk faren min til å hente meg og Rolf Martin.

Når vi ankom fødeavdelingen ble vi tatt i mot av en jordmorstudent. Hun tok oss med på et mottagelsesrom, hvor hun sjekket om jeg hadde fått noe åpning. Hun fortalte at livmorshalstappen hadde flatet helt ut, og at hun så at jeg hadde gode rier. Det betydde at fødselen definitivt var i gang, men slik som jeg trodde selv, så bekreftet hun at det enda var veldig tidlig. Det var i første del av åpningsfasen, og det kunne ta lang tid før det skjedde noe mer. Hun sa at vi derfor kunne vente der på sykehuset hvis vi ville, eller dra hjem igjen og bare la tiden gå med å ha en "vanlig dag".


- Ventetid -

Vi bestemte oss for å dra hjem hos moren til Rolf Martin. Det var like i nærheten, og vi tenkte det ville være koselig og vente der. Når vi kom dit var vi begge trøtte, så vi var rask med å finne hver vår sofa og prøvde å få sovet litt. Naturligvis ikke like enkelt for meg, som det var for han. Tror jeg klarte å sove i maks ett kvarter, og resten av tiden gikk jeg rundt omkring i stua og peste. Heldigvis gikk tiden fort, og er glad for at vi var der i stedet for på sykehuset. Jeg tror nok tiden hadde gått betraktelig mye saktere, hvis vi skulle ha trådd i gangen på fødeavdelingen. Hjemme hos moren til Rolf Martin fikk vi spist middag og kost oss før vi måtte dra til sykehuset. 

Når jeg visste at magen snart ville forsvinne, så måtte jeg såklart ta noen siste bilder av den. Den var så ekstremt tung og hard, og jeg hadde skikkelig nedpress. Kan ikke si at jeg akkurat savner den.. Haha. Helt utrolig at jeg har vært så svær!


- Nå må vi dra! -

I 6 tiden kjente jeg at riene tok litt mer tak, og at det ikke var like enkelt å sitte i ro. Jeg ville holde ut så lenge som mulig før vi dro til sykehuset, men tilslutt kom det til et punkt hvor jeg ikke følte meg like trygg lenger. Jeg kjente at det var på tide å komme seg avgårde til føden. Da ringte jeg dit og sa at vi snart kom, fordi riene hadde bygget seg såpass opp og jeg ville føle meg mer trygg der. På det stadiet var riene veldig vonde. Hvis jeg skulle ha ventet noe lenger, så måtte jeg nesten ha blitt bært inn på sykehuset. Vi måtte faktisk time det slik at jeg slapp å få ri i mens vi gikk gjennom sykehuset og mot fødeavdeligen. Så Rolf Martin fulgte med på pulsklokken sin, og kunne faktisk si til meg "nå får du en ri" - og nøyaktig da kjente jeg det også. Med engang jeg hadde pause så forlot vi bilen og gikk til fødeavdelingen. Husker jeg tenkte at vi faktisk ikke kom til å forlate den bygningen igjen uten å ha et lite barn sammen med oss. Det var så rart.. Vi var bare to som gikk inn, men vi kom til å være tre som dro derfra noen dager senere.


- Vannet går -

Når vi ankom fødeavdelingen sjekket en jordmor om åpningen hadde blitt noe større. Hun kunne fortelle at åpningen var blitt 2-3 cm, men det betydde ikke at fødselen var like rundt hjørnet. Jeg var enda i åningsfasen, og hun sa det kunne i verste fall ta opp mot 1-2 døgn før fødselen faktisk var i gang. Vi kunne da dra hjem igjen hvis vi ville, men vi bestemte oss med engang for å bli igjen der. Jeg hadde en sterk følelse på at det ikke var snakk om mange timer igjen. Så vi la fra oss ytterklærne og fødebagen på mottagelsesrommet og ruslet bort til oppholdsrommet. Der satt vi oss ned for å slappe av og se på TV. Etter å ha ligget på sofaen der i ca. ett kvarter, så måtte jeg brått hoppe opp fra den. Da hadde jeg først hørt et "plopp", og så kjent at det begynte å renne nedentil. Jeg klarte akkurat å komme meg opp på føttene, før det bare fosset ut fostervann. Akkurat i det vannet kom, så fikk jeg en ri som var... helt grusom. Jeg ble nødt til å gripe tak i kanten på sofabordet i mens jeg skalv og lot tårene sprette ut. Rolf Martin fikk bryskt beskjed om å hente jordmoren, og fortelle henne hva som hadde skjedd. Husker jeg ble litt sjokkert, og trengte litt tid på å innse at NÅ var det virkelig i gang. Og det var faen så vondt.

Vi ruslet tilbake til mottagelsesrommet, hvor jeg fikk kledd på meg en sykehusskjorte og lagt meg ned. Fant fort ut at det var for vondt å ligge, og at jeg heller måtte gå å stille meg i dusjen. Der skrudde jeg på nærmest kokende varmt vann og ble helt rød på kroppen, men det var bare det som var bra nok til å lindre smertene. Jeg ble stående der en stund helt til jordmorstudenten som skulle være sammen med oss under fødselen, kom og spurte om jeg heller ville legge meg i badekaret. Det takket jeg gledelig ja til, og gikk da bort til fødestuen hvor badekaret var. Jeg syntes faktisk det var litt koselig der. Det var i hvertfall beroligende. Radioen sto på, lyset var dempet, og jeg bare satt der med overkroppen lent over kanten på badekaret, samtidig som jeg småpratet med Rolf Martin og jordmorstudenten.


- Aktiv fødsel -

Etter å ha sittet en god stund i badekaret, så begynte det varme vannet å gi for lite smertelindring. Jeg måtte komme meg på fødesengen og heller få lystgass. Jordmoren sjekket åpningen, og det viste seg at jeg da hadde fått 4 cm åpning. Hun sa at kroppen min jobbet godt, og at det nå kunne gå fort. På dette stadiet ble riene mer og mer intense. Jeg var altså i aktiv fødsel. Etter dette syntes jeg alt rundt ble "blurry", og det var flere ganger jeg bare "koblet helt ut". Jeg husker (heldigvis) bare noen få øyeblikk fordelt på ca. 8 timer. Noe av det jeg husker var at jeg tenkte "herregud så stygg jeg må være nå" flere ganger, haha. Jeg hadde spytt og tårer klint utover ansiktet, og i følge Rolf Martin var jeg helt klissvåt av svette når det sto på som aller verst. Ikke akkurat vanskelig å tro på det. Jeg var også helt avhengig av å holde i hånden hans. Han klarte å dra til seg hånden når jeg duppet av, men fikk ikke lov å slippe når jeg var våken.

En annen gang jeg våknet til var jeg og Rolf Martin helt alene der, og da trengte jeg litt motivasjon for å holde ut. Da var det ekstra godt å ha han der, for han ga så god støtte. Han sa de rette tingene for å roe meg ned, og minte meg på hvorfor jeg faktisk lå der med smerter. Plutselig gikk jeg fra å gråte av smerte, til å gråte av glede. Dette høres veldig klisjè, men jeg tenkte også en del på forholdet vårt. Alt vi har vært gjennom, både de vonde og gode minnene, og bare 1 år tidligere var det helt utenkelig at vi noen gang skulle havne på en fødestue sammen. Men der var vi sammen, og vi ventet på at barnet vårt skulle bli født. Det trigget meg stort, og ga meg en slags gnist. Sammenlignet med hvordan jeg har hatt det tidligere, så var det faktisk en stor glede å få ligge der med de enorme smertene. Men det var ikke like enkelt å se på det sånn hele tiden. Fødselen ble naturligvis mer vanskelig etterhvert.

 

- Smertelindring -

Lystgassmasken ble jeg veldig glad i. I starten hadde jeg lav dose og måtte ta den bort når jeg hadde pause fra riene. Men mestparten av tiden, så satt jeg med den klemt inntil ansiktet også når jeg hadde pause. Noen ganger sugde jeg inn for harde livet og håpet på å ikke miste den "rusen" jeg kjente. Jeg ba om større dose også, men da bare lo Rolf Martin og jordmorstudenten av meg.. Men jeg hadde alt for store smerter i korsryggen, og der hadde ikke akkurat lystgassen noen effekt. Jeg måtte derfor be om å få noe smertelindring for det. Det første de prøvde var akupunktur. Jordmorstudenten hentet en jordmor som kunne gjøre det på meg, og hun var faktisk sammen med oss resten av fødselen. Hun stakk nåler i ryggen min, i pannen, i hodebunnen og på hendene, hvis jeg ikke husker helt feil. Jeg vil faktisk si at de hjalp litt, men senere måtte jeg ha enda mer smertelindring. Jordmoren spurte meg om jeg ville prøve steriltvannspapler som kunne hjelpe, og det sa jeg selvfølgelig ja til. Det var egentlig ikke vits å spørre meg engang, for på det tidspunktet kunne jeg sikkert ha sagt ja til å få en kniv kjørt i ryggen også. Hun sa at det kunne kjennes ut som vepsestikk de første sekundene, og OM det gjorde det. "Vepsestikk" var en enorm underdrivelse. Helt ærlig, det var som om å få revet opp huden og helt saltvann over såret. I følge Rolf Martin hylte jeg ut og begynte å gråte skikkelig. Men det kan godt hende at det ga smertelindring etter det, så det var vel verdt det. I tillegg fikk jeg noe som så ut som en gigantisk sprøyte stukket hele to ganger en viss plass. Det var noe jeg heldigvis ikke kjente. 


- Pressetrang -

Pressetrangen kom når jeg bare hadde 7 cm åpning, og man skal egentlig ikke presse før man har fått 10 cm. Akkurat dette ble en sabla stor utfordring. Kroppen ville bare presse, men jordmødrene sa at jeg måtte kjempe i mot. Jeg måtte visst puste meg gjennom det, noe som var mye lettere sagt enn gjort. Det var flere ganger jeg bare måtte gi etter, noe som førte til at livmormunnen hovnet opp. På et tidspunkt hadde jeg 8 cm, men så ble jeg så hoven at jeg gikk tilbake til å ha 7 cm igjen. Det gikk altså ikke rett vei, og nå begynte det å se dårlig ut. Smertene var ekstreme og fødselen tok for lang tid. På et punkt hadde vi alle troen på at han kom til å være ute på termindato, men etterhvert ble vi vel alle sikre på at dette kom til å ta lengre tid. Jeg spurte om det ikke var mulig å få epidural, men de sa at de var usikker på om det ville hjelpe.

De tilkalte en lege for å få han til å vurdere situasjonen. Jeg tror de da tenkte at dette kanskje måtte ende med keisersnitt. Jeg må ha duppet av, for plutselig når jeg åpnet øynene igjen så sto legen ved siden av sengen med et ultralydapparat. Jeg fikk med meg at han sa til jordmødrene at babyen hadde snudd seg og lagt seg feil, altså med ansiktet opp. Det var grunnen til den for tidlige pressetrangen, og pga det så ville han bli enda vanskeligere å få ut. Legen kunne også se at det var en stor baby, og det var en ganske så dårlig kombinasjon med bekkenet mitt som "mest sannynlig" var for smalt. Det positive var at Theodor ikke var i fare i det hele tatt. Selv om at kroppen min slet med å få han ut, så ble ikke han påvirket av det. Derfor var det heller ikke noe hast med å få han ut, og legen tok seg visst veldig god tid med å komme frem til en beslutning.

Eneste gangen under fødselen hvor jeg faktisk var ordentlig redd, var da jeg våknet av at Rolf Martin tok bort lystgassmasken fra munnen min og sa at jeg ikke kunne overdrive med lystgassen. Da ble jeg helt våken og oppdaget plutselig at legen og jordmødrene ikke var tilstede. Jeg hadde så vondt og ble livredd. Det siste jeg husket var at de ikke helt visste hva de skulle gjøre. Jeg spurte Rolf Martin hvor de var og hvorfor de ikke var sammen med oss. Hadde de gitt opp? Skulle jeg bare ligge der med smerter resten av natten? Rolf Martin prøvde å roe meg ned og fortalte at de "bare" hadde tatt 1 time pause. De skulle være tilbake om en halvtime. Men en halvtime var alt for lenge for meg. Jeg klarte snart ikke mer. Og jeg begynte å bli helt febrilsk, men når neste ri kom la jeg lystgassmasken over munnen igjen og klarte heldigvis å sovne.


- Keisersnitt -

En halvtime senere ble jeg vekket av legen. Han fortalte at vi nå hadde holdt på i mange timer uten fremgang, og de så at jeg var for sliten til å fortsette. Det kunne jeg lett si meg enig i, for jeg ville ikke ligge der med unødvendige smerter noe lenger. Det måtte altså bli keisersnitt, noe som gjorde meg både skuffet og lettet. Jeg var veldig lettet over at det snart skulle være over, men skuffet fordi jeg hadde sett for meg at det skulle bli en helt vanlig fødsel. Jeg hadde jo ligget der i så mange timer med de intense smertene, også var det liksom ikke til noen nytte.. Så bortkastet. Jeg ville jo bare presse han ut og få han lagt på brystet mitt. Det var jo meningen at jeg skulle ha det fryktelig vondt, også skulle jeg jo tilslutt få den flotte premien min og en stopp på smertene. Men slik ble det da ikke.

På operasjonsstuen var pressriene helt ekstreme. Jeg gråt veldig mye og sa; "jeg klarer ikke mer" og "få det til å stoppe", om og om igjen. Under pressriene så ga jeg etter for pressetrangen samtidig som jeg hylte ut for full hals. Plutselig la jeg merke til at det faktisk ikke var Rolf Martin sin hånd jeg holdte i, det var en av legene eller pleierne. Jeg hadde aldri møtt henne før, men hånden hennes var betryggende. Når jeg så opp på henne ga hun meg også et medfølende blikk, haha. Etter noe som føltes som en hel evighet, så fikk jeg endelig et nålstikk i ryggen. Når bedøvelsen begynte å virke, så følte jeg meg som et helt nytt menneske. Det var så godt å endelig få slappe av i kroppen, og da klarte jeg også å føle meg mer "tilstede". Jeg spurte etter Rolf Martin og ble litt redd for at han ikke fikk være der. Men de sa at han bare var og fikk på seg sånne operasjonsklær. Når han da kom, så satte de i gang med keisersnittet. Deretter var det bare å vente på det store øyeblikket.


- Det fineste øyeblikket ♥ -

Kirurgene sto ved magen min og holdte på, og jeg lå der og var forferdelig spent. Nå var det like før. Plutselig kjente jeg et dytt oppunder brystet, også sa en av kirurgene "nå er hodet ute" og like etterpå så hørte jeg det første skriket hans. Det var bare helt fantastisk. I følge Rolf Martin så la de hodet hans inntil ansiktet mitt, men det er faktisk noe jeg ikke helt klarer å huske. Jeg må ha "koblet ut" akkurat da. Det jeg husker var at jeg plutselig hørte Rolf Martin si "se på gutten vår, han er jo helt lik meg", og da så jeg opp på den fineste jeg noen gang hadde sett. Det første jeg la merke til var at han var en stor baby og var blålilla. Og det å få se han ligge nyfødt i armene til Rolf Martin, var helt utrolig og gull verdt. Helt klart det fineste øyeblikket i livet mitt.

Rolf Martin og lille Theodor forlot rommet sammen med jordmødrene, mens jeg ble stiftet sammen. Husker jeg bare lå der og stirret for det meste i taket, og så litt på de som var i rommet av og til. Jeg følte meg så tom og forvirret. Når jeg tenkte meg grundig om, så var det nesten ikke til å tro. Hva har skjedd? Har jeg nettopp født? Har jeg fått en sønn? Er det mulig? Der lå jeg og var helt "lam" fra brystet og ned, og hadde nettopp blitt skjært opp for å få ut et lite menneske. Fødselen var overstått og magen var nå borte. Uansett hvor sprøtt og uvirkelig som det var, så var jeg blitt mamma. Jeg var utslitt, følte meg mørbanket, lå å frøs og skalv skikkelig. Jeg var nok litt i sjokk også. Der og da følte jeg at alt hadde skjedd så fort. Så fort at jeg nesten ikke hadde rukket å registrere hva som faktisk hadde foregått.


- Intensiven -

Når de var ferdig med å stifte igjen snittet og bandasjere, så ble jeg lagt over i en seng og rullet bort til intensiven. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte ligge der frem til bedøvelsen hadde gått ut. Det var i grunn veldig fælt å måtte ligge der alene. Jeg ville jo bare være sammen med Rolf Martin og den lille gutten vår. Jeg hadde enda ikke fått tatt på han engang, eller fått sett grundig på han. Når jeg lå der fortsatte jeg å fryse og skjelvingen ble egentlig bare verre og verre. Enda verre ble det også når bedøvelsen begynte å gå ut, og jeg kjente at jeg hadde vonde etterrier. Det å ligge der alene og ha det så ubehagelig etter det jeg hadde vært gjennom, var nesten ikke til å holde ut. Jeg spurte en av pleierne om det ikke var mulig å få kjæresten min til å komme dit. Jeg måtte snakke med noen før jeg ble fullstendig gal. Heldigvis fikk jeg låne en telefon slik at jeg kunne ringe Rolf Martin. Jeg spurte hvor han var og hvordan det gikk med Theodor, også måtte jeg få vite hvor tung og lang han var. Han fortalte meg at han og Theodor lå i en seng sammen. Og Theodor hadde åpnet øynene sine, så de lå bare og så på hverandre. Jeg ble så utrolig rørt, men samtidig litt lei meg for at jeg ikke var der sammen med dem. Da ble det mer virkelig for meg, og tårene kom for fullt. Like etterpå måtte jeg ringe til foreldrene mine og fortelle om fødselen. Det ble jo såklart enda mer tårevått, men var utrolig godt å få snakket med dem. Jeg innså at jeg ikke trengte å være redd eller lei meg, for nå var det over og det gikk bra med oss alle sammen. Senere fikk jeg endelig dra dit Rolf Martin og Theodor lå, og nå skulle jeg bare få slappe av og bli kjent med den nydelige gutten vår.


- Mine tanker om fødselsopplevelsen -

Når det gjelder keisersnitt, så ble jeg positivt overrasket. Vi hadde en utrolig fin opplevelse på operasjonsstua, og vi ble tatt godt vare på der og etterpå. Minuset med keisersnittet var at jeg måtte ligge de timene alene på intensiven, og at snittet gjorde ganske vondt like etterpå. Men etter at jeg hadde vært sengeliggende i en del timer, så klarte jeg å røyse meg opp og gå litt, selv om det gjorde vondt. Jeg klarte også å bære litt på Theodor, og rundt ett døgn etter fødselen klarte jeg også å dusje. I forhold til de smertene jeg hadde før det ble keisersnitt, så var det egentlig ingenting. Jeg var for det meste bare glad for å ha det overstått, og når jeg så på det lille nurket jeg hadde fått - så var det absolutt verdt det uansett. Jeg vil si at fødselen var en tøff påkjenning både fysisk og psykisk, selv om verken jeg eller Theodor noen gang var i fare. Det var bare litt skremmende å kjenne såpass sterke smerter i så mange timer som jeg gjorde. Når jeg hadde pressetrang og han ikke kom ut, så var det jo som om kroppen skulle bryte sammen. 

Det kommer til å bli en stund til neste gang, og når den tid kommer så vil jeg nok prøve å føde vanlig. Jeg har lyst til å oppleve det også, men hvis det faktisk blir på samme viset neste gang, så håper jeg det blir keisersnitt mye tidligere. Det var fælt at jeg måtte vente så lenge som jeg gjorde. Utrolig hva vi kvinner utsetter oss selv for, eller hva? Jeg er i hvertfall rimelig stolt av meg selv.


 #fødsel #fødselshistorie #fødselsopplevelse #keisersnitt #nyfødt #baby #babygutt #ungmamma #mamma #mammablogg

Kathinka K. Herbst

Hei! Mitt navn er Kathinka Kappfjell Herbst. Jeg er 19 år og bor i Mo i Rana med kjæresten min. 10.02.15 var vi så heldig å bli foreldre til en liten gutt Her på bloggen vil du få et innblikk i hverdagen min som mamma, mine tanker og det som ellers interesserer meg. Håper du liker den!


KONTAKT:
» kathinka95@hotmail.com «
leser bloggen akkurat nå!

Følg bloggen


Follow



Blogglisten

Instagram

Siste kommentarer

© Copyright

Alle bilder på denne bloggen er tatt av meg, hvis det ikke står noe annet. Det er ikke lov å kopiere bilder, tekst eller annet innhold uten min tillatelse! Hvis det er noe her du vil bruke, så er det bare å spørre :-)


hits