Arkiv måned: desember 2012

Rørende

Setter veldig stor pris på hver eneste kommentar jeg fikk på forrige innlegg. Dere er bare helt fantastisk.. Tusen hjertelig takk ♥ Dere som åpnet dere i kommentarfeltet og fortalte meg hvordan dere selv hadde det eller har hatt det - dere gjorde stort inntrykk på meg. Det er trist å lese, men samtidig veldig bra at dere skriver det. Håper virkelig at dere får all den hjelpen og støtten dere trenger! Det er alltid bedre å snakke med noen, enn å holde alt det vonde for seg selv. Kanskje spesielt med noen som vet hvordan du selv har det og kan sette seg inn i det. Er det noe jeg virkelig vil så er det å hjelpe andre som har det sånn nå. Som sagt så har jeg slitt med dette i noen år, og jeg håper og tror at det bare går oppover for meg nå. Men det er garantert noen andre der ute som er tidlig i den "fasen", og det er kanskje da det er aller verst for noen. Av den grunn at de kanskje ikke helt klarer å forstå hva det er som faktisk foregår.. Muligens bare gråter av hver minste ting eller uten grunn, mister motivasjon til å gjøre noe som helst, føler seg ensom og mislykket. Ikke at jeg nødvendigvis er den beste å snakke med, men hvis det er noe dere kanskje lurer eller bare vil ha noen å snakke med så kan dere godt kontakte meg på mail (kathinka95@hotmail.com). Skjønner at det kan være litt ekkelt å ikke være helt anonym (med tanke på at jeg kan se mailadressen) og i tillegg åpne seg for noen man ikke kjenner, men jeg kommer selvfølgelig ikke til å fortelle det til noen. Alt blir holdt mellom oss. Tenker bare tilbake når jeg var tidlig i tenårene og hadde det som verst, da skulle jeg gjerne ha hatt noen å snakke med som kunne ha forstått hvordan jeg faktisk hadde det. Hvertfall noen å spørre, eller søke litt hjelp hos. Aldri vær redd for å snakke med andre om hvordan du har det. Noen vil kanskje ikke helt forstå, men det vil alltid være noen som vil gjøre det også. Som jeg nevnte i forrige innlegg så får jeg profesjonell hjelp fra BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk). Er veldig glad for det! Og jeg så i kommentarfeltet fra forrige innlegg at det var noen som spurte meg om hvordan jeg har fått hjelp. Tror jeg skal skrive et innlegg hvor jeg kan forklare hele den prosessen. Kan hvertfall si nå med engang at hvis du kjenner at dette holder du ikke ut, og at du ikke klarer å finne en vei ut av det uansett hvor mye du prøver - dra til fastlegen din. Hvis jeg ikke tar helt feil så er det han/hun som først vurderer om du trenger å bli henvist til BUP. Hjelp deg selv så mye du kan, og ikke minst la andre få gjøre det også. Aldri gi opp. 

Alt blir feil

Jeg begynte å skrive på dette innlegget for flere uker siden, men har først nå klart å mote meg opp til å dele det med dere. Håper dere klarer å lese alt, selv om det er ekstremt mye skrift. Jeg har faktisk kuttet ned en del på det, det var utrolig nok mer detaljert opprinnelig.


Helt ærlig så har jeg så mange tanker nå at jeg sliter veldig med å få de organisert og samlet i dette innlegget. Det er så mye jeg skulle sagt, og det er så mye jeg vil si. Så alt for mange tanker jeg vil få ut. Dette blir nok da et alt-i-ett-innlegg hvor jeg skal la fingrene få herje fritt på tastaturet, men skal prøve å ikke gjøre det så alt for rotete selv om det sikkert blir veldig mye å lese. Jeg har i grunn to forskjellige grunner til fraværet mitt, men jeg kan bare fortelle den ene. Ikke alt, men en god del. 

Først om fremst vil jeg si at jeg hadde en mening med denne bloggen, og den meningen var i grunn og bunn ikke å fremstå som "perfekt". Tanken bak var ikke å pøse på med bilder av meg selv, skrive om den fine dagen min, vise dere siste innkjøp osv. Eller jeg ville vel det også, fordi det er også den typen jeg er. Det var også den siden av meg som ble lettest og tryggest å skulle dele med andre. Så jeg kan jo ikke akkurat klandre noen for å tro noe annet om meg enn det som egentlig er sant - jeg har jo lagt opp til det selv. Men jeg føler at jeg nærmest mistet meg selv litt og ble alt for lett revet med. Plutselig la jeg så mye press på meg selv, at jeg gjorde det bare verre. Og hensikten med bloggen var jo at den skulle være bra for meg, ikke motsatt. Jeg har vært veldig heldig og fått drøssevis med gode tilbakemeldinger fra både kjente og ukjente i alle aldrer, men likevel så synes jeg det ble litt mer skummelt å skulle blogge. Jeg har til og med fått høre at jeg har blitt et forbilde for noen yngre jenter. Blir jo selvsagt veldig smigret av det, men jeg blir samtidig litt skremt.. Hva hvis de forventer mer av meg? Hva hvis jeg plutselig ikke er bra nok? Hva hvis jeg gjør noe feil? Jeg har skrevet flere innlegg som bare har blitt gjemt i arkivet som utkast i stedet for å bli publisert, og det fordi jeg har vært redd for at de ikke skulle være bra nok. Og når det er sagt, så gjelder jo ikke dette bare bloggingen. Det er et kjent mønster som har forfulgt meg så lenge jeg kan huske. Jeg finner noe jeg liker å holde på med, men så klarer jeg på et eller annet vis å sette skyhøye forventninger til meg selv - og plutselig er jeg bare ikke bra nok. Jeg mangler troen på meg selv, og det har jeg i grunn alltid gjort. Jeg velger heller å skygge unna og gi opp. I tillegg har andres mening om meg alltid skremt meg, og følelsen av å ikke være bra nok har alltid klart å stå i veien for meg. Av en eller annen grunn har jeg funnet ut at jeg heller skal holde meg i skyggen, der hvor jeg kan være "tryggest". Der gjør jeg ingen feil, skuffer ingen, er ikke i veien på noen måter. Jeg bare ødlegger meg selv. 

Noe jeg ikke helt kan forstå er hvordan jeg har klart å få noe som er så positivt til å bli gjort om til noe negativt for meg. Husker hvor utrolig glad jeg først ble da jeg faktisk forsto at så mange brukte å være innom bloggen min og likte den. Det er jo bare så simpelt som en blogg, men jeg fikk likevel en stor mestringsfølelse. Jeg elsker jo å skrive, og det å få høre at jeg var flink til det var nok til å glede meg i massevis. Og det at såpass mange faktisk var interessert i å lese om meg og livet mitt var en positiv overraskelse. Det trodde jeg ikke i det hele tatt. Jeg har blitt skjemt bort med helt nydelige komplimenter fra folk jeg ikke engang kjenner eller vet om. Det har fått meg til å hoppe av glede, og det har rørt meg til tårer. Av den grunn at jeg setter så stor pris på dem at jeg nesten ikke har ord for det. Jeg blir også helt rar og må mote meg opp til å si noe så enkelt som "takk", fordi jeg tror egentlig ikke noe på det selv. Men samtidig så følte jeg meg litt falsk fordi jeg ga andre et annerledes inntrykk av meg - og viste ikke den virkelige meg. Ikke at man nødvendigvis trenger å være så offentlig om absolutt alt, og jeg hadde så lyst til å være mest mulig positiv her. Selv om at jeg kanskje ikke egentlig var det. Jeg ville på en måte kunne dra inn på bloggen min og se "det fine" i livet mitt. For det meste bare en glad og positiv versjon av meg selv. Det høres kanskje noe rart ut. Men tro meg, hadde jeg vært mer personlig så tror jeg kanskje bloggen hadde blitt overfylt med negativitet. Rettere sagt en shitload med sutring og klaging. Men før dere tolker det feil så må jeg påpeke at det er snakk om meg selv. Det er kun meg selv. Jeg er og har stortsett alltid vært min egen fiende. 



Så det jeg prøver å si er at jeg er egentlig ikke sånn som jeg har fremstått på bloggen. Eller ikke kan jeg si helt sikkert hvilket inntrykk dere har fått av meg, for det kan godt være forskjellig - både positivt og negativt. Jeg er en jente på 17 år som har hatt en veldig todelt ungdomstid. Som veldig mange andre tenåringer så har jeg hatt det noe turbulent følelsesmessig, men jeg vil nok også si at jeg har hatt det på en litt høyere grad enn det som er regnet som normalt. Vi har vel alle dårlige dager i blant, men når vi begynner å få flere dårlige enn gode, så er det noe som ikke helt stemmer. Jeg gikk fra å være et barn som ikke kunne huske sist gang jeg gråt, til å være en tenåring som ikke kunne huske sist gang jeg hadde hatt en hel dag eller en natt uten gråt. Det har vært min realitet i ca fem år nå. Jeg har gradvis skjønt at det må være noe mer i det. Noe det også er. Jeg sliter med dårlig selvtillit, depresjon og sosial angst. Der sa jeg det, og det føles som et spark i magen.. Føles ikke så bra å innrømme at det er noe som feiler meg. Vil jo så gjerne være normal og sånn som "alle" andre. Eller det blir kanskje litt feil å si "alle" andre, fordi jeg vet at jeg er langt i fra alene om å ha det sånn. Spesielt blant oss jenter blir dette bare mer og mer vanlig. Men dette er jo ikke noe vi vanligvis går rundt og forteller til andre. Jeg har heller prøvd å fremstille meg selv som en annen person, rett og slett. Men jeg er så lei av det, og jeg kommer ingen vei med det. 

Det jeg har funnet ut er at hvis jeg skal fortsette med bloggingen så kan jeg ikke fortsette å prøve å være "den perfekte versjonen av meg selv". Det er kanskje den siden av meg mange helst vil se. Rett og slett fordi vi elsker positivitet, gjør vi ikke? Og hvem vil vel ikke være glad og lykkelig hele tiden? Er vi det ikke, så lengter vi så sårt etter det og misunner dem som er det. Selv skulle jeg hvertfall ønske at jeg hadde hatt humøret på topp mye mer enn det er til vanlig. Skulle ha ønsket at jeg hadde klart å smile og le mye mer enn det jeg gjør. Ikke noe tvil om det. Likevel er det ikke alltid så lett å skal gå med et eneste stort glis klistra på kjeften. Følelsene og tankene tar over styringen, og jeg klarer såvidt å gjøre noe med det. Det er mulig, men jeg føler det krever mye. Da frister det noe mer å heller bare gjemme meg under dyna. Noe som jeg egentlig vet er langt i fra bra for meg, fordi jeg mistrives jo til de grader i mitt eget selskap. Ligger der i fosterstilling og tenker på alt som feiler meg, og jeg gjør det uansett hvor patetisk jeg vet det er. Utrolig nok.. Men ikke misforstå, det er ikke sånn at jeg aldri har det bra. Det blir så alt for feil å si det. Jeg har jo også hatt det veldig bra og fått oppleve mye fint - med helt fantastiske personer som bryr seg mye og som alltid er der for meg. Men det blir på en måte en emosjonell berg-og-dal-bane. Det går veldig mye opp og ned, og det har det gjort de siste fem årene. Det har helt klart blitt bedre nå, men jeg har fortsatt en liten vei igjen å gå. Det er også derfor jeg tvinger meg selv til å skrive dette, fordi jeg håper og tror at bloggen kan hjelpe meg på veien dit. Ganske enkelt fordi jeg føler den allerede har hjulpet meg masse. Tro det eller ei, men det å bare poste et innlegg med kanskje én setning og et bilde av meg er ikke så lettvint for meg som det egentlig burde være. Jeg er nødt til å presse meg selv til å tørre det, og mange ganger har jeg bare sittet og stirret lenge på "Lagre og publiser" og nærmest holdt pusten før jeg har klart å trykke på den fordømte knappen. Men når jeg faktisk har klart det så har jeg sittet igjen med en god følelse. Bare fordi jeg faktisk har turt å ta sjansen på å vise meg frem, i stedet for å holde meg gjemt i skyggen. 

Jeg kunne jo også bare ha begynt rett på bloggingen igjen uten å fortelle noe om hvorfor jeg faktisk ikke har gjort det på en god stund. Men da er det helt sikkert at det hadde blitt det samme som før. Jeg hadde kanskje kommet med tre innlegg, også hadde det blitt stopp. Hadde nok klemt meg fast i en skrivesperre igjen, fordi det er ikke meg å bare skrive om alt det overfladiske. Jeg vet at jeg har så mye mer å komme med, men nå skal jeg ikke begynne å gi meg selv skyhøye forventninger igjen. Jeg skal ta det sånn som det kommer, og jeg garanterer ikke at jeg kommer til å bli flinkere bare over natten. Jeg trenger å ta et skritt om gangen, og forhåpentligvis bli sterkere psykisk samtidig. Jeg har som sagt klart å bli bedre, og det pga at jeg tidligere har å tatt tak og bestemt meg for å bli det. Jeg har blitt så ufattelig lei av å føle meg feig og stortsett alltid lete etter en eller annen rømningsvei fra det meste. I tillegg har jeg nå fått hjelp av BUP i 1,5 år, noe som også har ført til at jeg nå har mye lettere for å snakke om dette - og eventuelt å blogge om det. Er enda litt usikker på om jeg kommer til å klare sistnevnte. Hvis jeg faktisk publiserer dette innlegget fortjener jeg virkelig en god klapp på skulderen. Da kan jeg love dere at jeg virkelig har presset meg selv inn i et lite hjørne for å så overbevist meg selv om at det ikke er farlig å bare publisere dette innlegget. Jeg vil så gjerne gjøre det, men samtidig føles det ut som et sosialt selvmord. Men jeg har nå tenkt mye over det, og har funnet ut at jeg kommer ikke til å få "ro" før jeg faktisk forteller om dette. Har trossalt tenkt på dette innlegget hver eneste dag i flere uker nå. Eller jeg har egentlig prøvd å fortelle dette på bloggen i over to år nå. Det sier litt.. Men jeg mener ikke at jeg bare skal skrive om mine "tunge dager og triste tanker", men at jeg skal kunne klare å være litt mer åpen og lette på tanker her hvis jeg vil. Heller det enn at jeg bare velger å legge meg i mørket hvor jeg plages med meg selv og gjemmer meg for omverdenen. Hovedtanken med bloggen da jeg først startet var vel egentlig at jeg skulle klare nettopp dette, men jeg ble som sagt så lett revet med da jeg først hadde begynt å fremstille meg selv som en "bedre versjon" og prøvde å bare fortsette med det. 



Føler meg faktisk 1000 kg lettere nå, så kan vel runde av her og såklart legge til et bilde av meg hvor jeg smiler. Må jo være litt positiv også, så da kan jeg smøre på mer og si at jeg gleder meg til fremtiden. Jeg gleder meg fordi jeg tror det bare kan gå oppover nå. Jeg har klart å legge mye bak meg og har forbedret meg en del, men som sagt har jeg enda et lite stykke igjen å gå. Jeg må få meg rutiner og orden, og jeg må bare prøve hardere. Utfordre meg selv mer. Og ikke minst, begynne å bare være meg selv og ikke prøve for harde livet å være noe jeg egentlig ikke er. Et falskt smil holder ikke i lengden, det vet jeg godt nå.

Vil også si at dere som er flinke til å løfte andre opp med fine komplimenter, enten de er kjente eller ukjente, dere burde være så utrolig stolte av dere selv ♥ Jeg er sikker på at det har stor betydning for de aller fleste. Det kan til og med lyse opp en hel dag for noen. Dere skulle bare ha visst.

God jul!

Hei! Det er noen grunner til at jeg ikke har blogget, men får heller forklare litt om det senere. Nå er jeg bare innom for å ønske dere alle en god jul ♥  



Kathinka K. Herbst

Hei! Mitt navn er Kathinka Kappfjell Herbst. Jeg er 19 år og bor i Mo i Rana med kjæresten min. 10.02.15 var vi så heldig å bli foreldre til en liten gutt Her på bloggen vil du få et innblikk i hverdagen min som mamma, mine tanker og det som ellers interesserer meg. Håper du liker den!


KONTAKT:
» kathinka95@hotmail.com «
leser bloggen akkurat nå!

Følg bloggen


Follow



Blogglisten

Instagram

Siste kommentarer

© Copyright

Alle bilder på denne bloggen er tatt av meg, hvis det ikke står noe annet. Det er ikke lov å kopiere bilder, tekst eller annet innhold uten min tillatelse! Hvis det er noe her du vil bruke, så er det bare å spørre :-)


hits