20-årsdagen min

Først lagt ut på "kathinkah.com" den 16 desember 2015. Poster det her også i tilfelle jeg skulle gå tilbake til å bruke blogg.no.


 

 

I går hadde jeg da bursdag, men fikk dessverre ikke tatt noen bilder. Dagen gikk så innmari fort! Men jeg koste meg fra start til slutt. Like etter kl.00 natt til 15.desember, så fikk jeg bursdagsgaven fra Rolf Martin og Theodor. Gaven var den fine gullklokken på bildet! På selve dagen var RM på jobb, og jeg og Theodor dro ut og spiste sammen med foreldrene mine. Senere på kvelden hadde jeg besøk av familien og bestevenninnene mine. Jeg fikk penger, gavekort, hårprodukter og en nydelig ring!

Hvordan føles det å være 20 år? Vel, "20 år" høres mye mer voksent ut enn "19 år". Høres jo også litt bedre ut å si at jeg er "20 år og mamma", i stedet for "19 år og mamma". Wow, det er først nå det går inn på meg at jeg faktisk har kommet i 20-årene. Må si at jeg elsker det! Jeg har jo gjennom tenårene følt at jeg ikke ble voksen fort nok. Når jeg var 14 år ville jeg være 16 år, når jeg var 16 år ville jeg være 18 år osv. Tiden gikk for sakte for meg. Men nå er jeg her, og tiden går plutselig alt for fort! Nå trenger jeg ikke å bli eldre.. Maks 21 år, haha 🙈

Utenfor min komfortsone

Bloggen skal jo i grunn gjenspeile mitt liv som ung mamma, men jeg merker at jeg ikke klarer å være like åpen og personlig som jeg har vært tidligere. Det blir liksom bare alt det  positive som blir delt, og det blir satt opp en fasade som ikke alltid er 100% virkelighet. Regner med at de aller fleste skjønner dette, men jeg vil bare påpeke det uansett. Jeg har ingen intensjon om å pynte på sannheten, men det er jo heller ikke alt som egner seg å dele offentlig. Og jeg vil som oftest bare være positiv, selv om det til tider kan virke falskt også. 

For å roe ned nysgjerrigheten som jeg kanskje skapte der, så må jeg bare si at det ikke har skjedd noe spesielt. Men jeg har bare savnet å skrive ned akkurat det jeg føler og tenker, og faktisk dele det her inne. Å skrive gjør jeg litt hver eneste dag, men det er akkurat det å få delt det som jeg har en slags sperre for. Det har vært så enkelt for meg å dele alt om graviditeten, fødselen og de gode dagene i tiden etter. Jeg klarer også å legge ut bilder av Theodor i fleng, men det å legge ut av meg selv.. Det har av en eller annen grunn blitt vanskeligere. Det synes både her inne og på Instagram. Det samme gjelder å skrive om meg selv. Når jeg da ikke tør å skrive om noe annet enn Theodor, så virker det sikkert som om at jeg ikke bryr meg om noe annet heller. 

Jeg bryr meg desidert mest om Theodor, men det betyr ikke at jeg ikke interesser meg for andre ting også. Jeg er jo fortsatt en helt vanlig person med tanker, meninger og følelser. Jeg har en fortid som inkluderer bl.a depresjon og angst. Noe jeg egentlig skjemmes over, samtidig som at jeg synes det er verdt å skrive om det. Noen har sikkert opplevd mye av det samme, og andre som ikke har det, trenger i grunn forståelse for hvordan det er. Ungdomstiden er ikke alltid lett, og teknisk sett er jeg vel fortsatt bare en ungdom. Selv om at jeg da ikke lever en normal ungdomstid lenger. 

Det jeg prøver å si, er at hvis det er ønskelig for noen som leser bloggen min, at jeg skriver om mer enn mammalivet og Theodor - så fortell meg det gjerne. Det er så mye mer jeg vil skrive om og dele her inne, men jeg klarer det bare hvis det er noen som vil lese det. Det meste har jeg egentlig lagt bak meg, og synes er litt skummelt å ta opp igjen nå. Det er også sårbart for meg, så det er ikke noe jeg vil gjøre hvis jeg får kritikk for det. Sånn sett er jeg veldig feig, og trenger litt hjelp for å klare å gå utenfor min egen komfortsone. Har uansett ikke noe særlig med hverdags-innlegg å komme med nå, siden dagene er stortsett veldig like for tiden. 

Åh, det er såvidt jeg klarer å publisere dette innlegget.. Vurderer også å bare slutte med bloggingen, samtidig som at jeg synes det er vanskelig å gi helt slipp. Jeg trodde jeg var mer selvsikker nå som jeg har blitt mamma, men egentlig så føler jeg nesten en motsatt effekt. Muligens fordi jeg føler det er enda lettere å bli dømt nå. Eller så er jeg bare helt på bærtur.

Året 2014

Når jeg nå sitter og tenker over året som har vært, så sitter jeg og kjenner på litt sorg, men mest glede. Jeg har lært så vanvittig mye om meg selv, om andre og om livet. Jeg har vokst så ufattelig mye som person. Jeg kan også si at jeg endelig har blitt "frisk" etter en tung kamp mot meg selv, men det først etter at jeg møtte bunnen i starten av året. Livet føltes bare for tungt og ikke verdt å leve, men det var også det som tilslutt fikk meg til å innse hva jeg er i stand til. Selv om jeg egentlig tviler på at jeg ville ha "holdt ut" uten omsorgen fra mine nærmeste. Men det hadde aldri blitt bedre, hvis jeg ikke hadde tatt tak i problemene selv. Det er noe jeg nå er veldig glad for og stolt av.

Ja, jeg gikk gjennom et helvete. . Èn tredjedel av året. Likevel vil jeg si at dette året har vært mitt beste så langt. Gledene og oppturene i de to andre tredelene slår all dritten. Jeg vil spesielt huske mai som en herlig måned. Den måneden når det var russetid, mye latter og tull, det gikk mot sommer og ikke minst - mye kjærlighet. Jeg og Rolf Martin begynte å bygge opp forholdet vårt igjen. Jeg flyttet nærmest inn til han, og da forberedte vi oss til eksamene, så tv-serier til langt utover natten, vi snakket, koste oss, lo sammen. Og ja, vi skapte et barn. Vårt eget lite barn. Åh, der kom tårene. Vi hadde en fin sommer sammen, og i august ble det hele toppet med at vi fikk leilighet og ble samboere!


Det nye året vil absolutt bli spennende. Noe som er helt sprøtt, er at jeg faktisk har gledet meg til året 2015 i flere år. Helt siden starten av ungdomstiden, så har jeg av en eller annen grunn sett frem til dette året. Kanskje fordi jeg tenkte at jeg da skulle fylle 20 år, og at jeg da endelig ville være voksen. Kunne ikke se for meg hva jeg kom til å drive på med det året, eller hvor jeg kom til å være. Har bare hatt en veldig god følelse. Kunne i hvertfall ikke ha forestilt meg alt som skulle skje i mellomtiden. Eller at jeg da ikke bare skulle runde to tiår, men også bli mamma til en liten gutt. Er klar over at det sikkert vil bli slitsomt og utfordrende, men det har jeg bestemt meg for å takle. Heldigvis har jeg også en flott kjæreste ved min side, som jeg tror vil overraske og imponere stort som pappa.

Jeg vil si at jeg går inn i det nye året som en ny person. Jeg er mentalt styrket, lykkelig og føler meg så utrolig heldig. Det er så godt å kjenne en så behagelig og fredelig ro. Ingen bitterhet, ingen store bekymringer og ingenting som drar meg ned. Jeg har akkurat de personene jeg vil ha i livet mitt. Er i tillegg så fornøyd med hvor jeg er og alt jeg har, men det betyr ikke at jeg ikke har planer og noen ambisjoner for det nye året. Det vil selvsagt bli mest fokus på lillegutt som snart kommer, men jeg vil også fortsette å utvikle meg selv. Tar det litt som det kommer, men jeg håper at jeg vil klare å nå de målene jeg har satt.

Tilslutt: Tusen takk til dere som har fulgt med på bloggen dette året! Tusen hjertelig takk for alle de fine kommentarene med tips, råd, oppmuntringer, komplimenter. . Alt. Håper virkelig dere vil fortsette å være her til neste år ♥ Ønsker dere et godt nyttår!

Repost: Sminkevideoen min

Er det noen av dere som leste bloggen min i 2011, og som husker denne sminkevideoen? Jeg husker hvor stort det var for meg å få laget en sminkevideo, legge den ut på bloggen og motta fine tilbakemeldinger. Jeg fikk skyhøy motivasjon til å blogge, og skjønte da hvor mye jeg elsket å holde på med dette. Jeg brukte mange timer på filming og redigering, men det var absolutt verdt det.

Videoen ble faktisk postet 21 juli 2011, altså dagen før terrorangrepet i Oslo og massakren på Utøya. Samme dagen som det skjedde var jeg i gang med å lage en annen video, helt til jeg så på nyhetene. Da ble selvfølgelig fokuset på det overfladiske fullstendig meningsløst. For en hard kontrast.. Der sitter jeg på rommet mitt og skal lage en teit video til bloggen min, mens andre på min alder blir brutalt drept. Det gjorde meg kvalm. Tenk at det er den verden vi lever i og den vil vel egentlig alltid være sånn. Men uansett hvor mye elendighet som finnes, så kan vi ikke slutte å leve som normalt. Hvis vi er opptatt av skjønnhet, mote, luksus og det overfladiske generelt, så må vi få kunne være det uten at det egentlig skal føles fullstendig galt. Men det er viktig å ikke glemme at livet er så mye mer enn dette overfladiske også. 

Oida, jeg sporet helt av og vandret langt inn på et dypere tema. Jeg skulle egentlig bare poste denne sminkevideoen på nytt. Kom plutselig på at jeg har laget det, og synes det er sprøtt å tenke på. Jeg var verdens feigeste 15 åring og alt for usikker på meg selv, men jeg klarte å sminke meg på video og vise det til offentligheten. . Men slik som jeg husker det, så var jeg i en veldig god periode da. Tro det eller ei, men denne videoen og bloggen generelt ga meg mye mestringfølelse og glede. Rart med det, men det kom vel av at det var så langt utenfor komfortsonen min. Når jeg presset meg selv til å gjøre noe som egentlig var veldig skummelt, og fikk se at det gikk bra, så ga det enorm lettelse og trygghet. Man vet jo ikke om det vil gå bra eller dårlig, før man faktisk har prøvd? Mye har ihvertfall skjedd siden jeg satt på barndomsrommet og sminket meg foran kameraet.


#tanker #mimring #tilbakeblikk #throwback #sminkevideo #skjønnhet 

Når bunnen er nådd

.. Så kan det bare gå én vei.

Jeg har merket at det har blitt mye mer åpenhet rundt depresjon og angst, noe jeg synes er utrolig bra og nødvendig. Selv har jeg bestemt meg for å aldri havne der nede igjen, men jeg vet at så mange sliter og er der jeg har vært tidligere. Det finnes de som ligger å gråter akkurat nå, føler seg alene, hater seg selv og livet sitt.. De er utslitt, vil bare gi opp, og noen går så langt som å avslutte det hele på verst tenkelige måte. Det er noe som bare gjør meg vondt. Det eneste jeg så inderlig ønsket da jeg var der selv, var å bare bli bedre. Slutte å gråte, slutte å ha vondt, slutte å føle meg totalt verdiløs. Nå skulle jeg ønske at jeg kunne hjelpe, men som jeg også vet - ingen andre enn deg selv kan få deg ut av det. Det ligger i ditt eget hode og det er din egen kamp. Noen klarer å overvinne det, og kommer styrket ut av det. Andre blir borte, noe som ikke skal skje. Jeg har selv gått så langt og tenkt; "kanskje livet ikke er ment for meg?", "kanskje jeg bare er født psykisk svak, og ikke er i stand til å ha det bra med meg selv og livet mitt?". Horrible tanker, som jeg også vet ikke stemmer. Vi er alle i stand til det. Det handler om å ikke gi opp, uansett hvor tungt det blir å puste og hvor mye smerten tar tak. Det finnes alltid håp og en utvei. En eller annen plass i fremtiden finnes det også ekte glede og lykke, som bare venter på å bli opplevd.

I fjor på denne tiden valgte jeg å avslutte hjelpen jeg fikk på BUP. Grunnen til det var fordi jeg hadde fått for meg at jeg da ville klare meg fint uten. Jeg dro derfra med et ekte smil om munnen. Det føltes så befriende og positivt at jeg skulle klare å bli bedre på egenhånd. Livet mitt skulle bli mer normalt. Det siste jeg hørte før jeg dro derfra var; "håper jeg aldri ser deg her igjen", selvfølgelig sagt med munter tone og et varmt smil. Jeg var så motivert som jeg aldri hadde vært før. Fast bestemt på at dette skulle jeg klare. Jeg skulle først og fremst fokusere mer på skolen, og prøve å bruke all tid og energi på det som betydde mye for meg. Skolen var viktig, men det var også noe annet som var veldig viktig for meg.. Forholdet med kjæresten min. Det hadde da vart i over fire år mellom oss, og jeg merket at vi på en måte "sto fast". Vi gjorde det samme hver dag og forholdet var egentlig blitt en kjedelig rutine. I tillegg hadde jeg lenge slitt med med meg selv, og ble da lett sur og var mye lei meg. Jeg la mye press på han.. Det var ikke noe tvil om at det tærte på forholdet vårt. Jeg klarte rett og slett ikke å sette pris på det livet jeg hadde, selv om at det eneste jeg faktisk manglet var en annen tankegang. Alt lå så fint tilrettelagt og jeg hadde en stabil grunnmur å stå på. Likevel fant jeg alltid noe å være misfornøyd over, og gjorde ikke så mye for å få det bedre. Jeg utsatte det hele tiden og bare håpte på at brikkene ville falle på plass etterhvert. Men når jeg ikke gjorde noe for å faktisk få det bedre, så gjorde jeg bare alt verre. Jeg lot meg selv bli en byrde. En byrde som tilslutt ble for tung til å løfte opp. 

Vi begynte å gå i oppløsning, og det samme gjorde jeg. Jo mer jeg febrilsk prøvde å holde alt sammen, desto mer falt det fra hverandre. Alt ble et eneste stort rot, og jeg dro inn i mitt livs vanskeligste periode. Jeg våknet hver eneste morgen med et ønske om en bedre dag. En dag uten å bli skuffet og såret. Men det ville ikke gi seg, det ble bare verre og verre. Jeg måtte se på at det som hadde holdt meg oppe i så lang tid, var på tur å forsvinne. Jeg ville bare tviholde på det livet jeg kjente og følte meg så trygg i. Den store forandringen var hard og brutal, og jeg ble fullstendig knekt. Hverdagene gikk ut på å prøve å stå opp fra senga, prøve å se litt opplagt ut, prøve å dra på skolen og det vanskeligste av alt - holde igjen tårene. De gangene jeg faktisk kom meg på skolen, så var det flere ganger jeg måtte låse meg inne på do. Der kunne jeg være helt alene og la meg selv kjenne på smerten fullt ut. Men det var ikke alltid jeg klarte å slutte, og så meg nødt til å dra hjem og langt bort fra folk. Jeg ville ikke at noen skulle se meg så nedbrutt og ynkelig, selv om flere gjorde det uansett. Jeg kunne prøve å virke sterkere enn det jeg var, kanskje jeg klarte det av og til, men hva var egentlig poenget? Sannheten var jo at jeg på innsiden var revet i fillebiter. I tillegg hadde jeg aldri hatt dårligere selvfølelse og kjente konstant en uro som ikke ville gi slipp. Nettene var ikke til å holde ut fordi jeg taklet ikke mørket og stillheten. Det skremte meg for mye og jeg var redd for å kjenne på at jeg var der helt alene - noe jeg ikke ville være. Jeg klarte ikke å være på rommet mitt uten å ha et tent telys og TV-en påslått med lav lyd. Hvis jeg da hadde klart å sovne, så kunne jeg likevel våkne flere ganger av at jeg gråt. Noen ganger var det så ille at jeg måtte hive etter pusten. Da hadde angsten akutt blitt voldsom og kvelende.

Etter noen måneder nådde jeg bristepunktet. Det hadde vært en lang periode med rent helvete. Det hadde vært for mange vonde hendelser for meg. Jeg hadde hatt det mye vondt tidligere, og jeg trodde faktisk ikke at det var mulig å få det verre. Det viste seg at jeg ikke hadde peiling. Plutselig befant jeg meg i senga mi med blikket festet i taket. Kroppen kjentes tung og det ble vondt å puste. Dette var annerledes enn noe jeg hadde kjent før.. Det var som om jeg hadde blitt fysisk slått ned og sparket, og nå bare lå der i sjokktilstand. Jeg gråter litt av å bare tenke tilbake på dette, og av å se meg selv fra utsiden. Jeg husker tårene bare rant som en strømfylt elv og la seg som dammer i kragebeinet. For å prøve å ikke tenke på det som gjorde så vondt, så var det nettopp tårene jeg fokuserte på. Jeg fokuserte på de fra de datt ut av øynene og fulgte de hele veien til hvor de samlet seg opp. Om og om igjen. Ingenting annet. Jeg var redd for at noe annet ville gjøre smerten verre. Tilslutt slo det meg; "jeg vil ikke leve lenger". Etter å ha konstant hatt problemer i seks år, burde jeg ikke ta hintet? "Livet er ikke noe for meg, jeg er for svak", surret rundt i hodet mitt. Jeg hadde fullstendig mistet alt mot og håp. Tenkte at min eneste grunn til å fortsette å være i live, ville være for familien min. Men å faktisk leve, det føltes helt umulig ut. Jeg hadde latt meg selv forfalle så mye at det ikke lenger var mer igjen av meg. Jeg hadde mistet meg selv og følte at jeg aldri ville bli den samme igjen.

Senere viste det seg at jeg hadde helt rett. Jeg ble aldri den samme.. Men jeg ble derimot styrket og så mye bedre. 



Jeg hadde tydeligvis sovnet tilslutt, etter noen timer med å fokusere på tårene mine. Når jeg da våknet var det skuffende å skjønne at det ikke bare var et mareritt. Jeg måtte innse at det var virkeligheten, uansett hvor tungt det var. Da satt jeg igjen med to valg; enten fortsette å ligge der og synes synd på meg selv, eller reise meg opp og kjempe for alt det var verdt. Jeg var så drittlei, og kjente plutselig en indre drivkraft som var sterkere enn noensinne. Jeg hadde latt tilstanden min få kontrollere og terrorisere livet mitt så alt for lenge. Hele ungdomstiden min hadde tatt skade av det.. Det hadde gått utover skolegangen min, jeg hadde mistet kontakt med venner, jeg hadde skapt problemer hjemme og tilslutt skulle det også ta fra meg den jeg elsket. Da var det mer enn nok. Jeg hadde nesten ikke mer å tape, men jeg hadde alt for mye å vinne. Det var klart at jeg måtte gjøre noe med livet mitt. Jeg kunne ikke bare ligge der og vente på at alt skulle ordne seg av seg selv - det ville aldri ha skjedd. Hvis jeg virkelig ville få det bedre, så måtte jeg ta tak en gang for alle. Hvis ikke kom jeg til å angre dypt og bare fortsette å ligge nede på bunnen. Jeg fikk også en følelse på at livet hadde mye mer i vente. Men for å få oppleve det, så krevdes det innsats og viljestyrke av meg.



Til 12 år lille meg, skulle jeg gjerne ha fortalt at det bare var å heve hodet. Fortalt at hun ikke trenger å ha så mange bekymringer, eller å være så usikker og slippe inn alt det negative. Jeg har flere ganger fundert på hvordan jeg hadde vært i dag og hvor jeg hadde vært i livet - hvis jeg hadde vært sterkere mentalt den gangen. Ingen som vet og kommer aldri til å finne det ut heller. Jeg vet bare at jeg er glad for å være der jeg er nå. Jeg kan egentlig ikke si at jeg skulle ønske at fortiden min var annerledes, for det er den som har formet meg til den jeg er i dag. Det er fortiden min som har ført meg hit. Den har gitt meg kunnskap, erfaring, kjærlighet, vennskap, styrke.. Det er jeg nå takknemlig for. Livet er en eneste stor rekke med tilfeldigheter. Hadde ikke dét skjedd, så ville ikke dét ha skjedd. Noen ganger må det kanskje et helvete til for å virkelig kjenne glede og forstå hvor heldig man er når alt er bra. Det høres vanvittig ut, men kanskje det er slik for noen og for meg. Jeg er redd for at jeg ville ha fortsatt å slite med meg selv, hvis jeg ikke hadde gått gjennom min desidert tyngste periode. En periode hvor alt raste sammen rundt meg. Det var den verste, men det ble min siste. Jeg trengte å våkne opp og se hva jeg hadde, i stedet for å legge meg ned og lengte etter "det perfekte". Jeg er den jeg er og har det jeg har - vil jeg ha mer, så må jeg jobbe for det. Det viktigste er uansett å jobbe utifra det man allerede har og være tilfreds med det. Når livet byr på utfordringer og setter opp hindringer, så må man gjøre det beste ut av det.

Jeg sier ikke at jeg aldri vil få det vanskelig igjen, for jeg aner ikke hva fremtiden vil bringe. Det er helt naturlig å oppleve tunge dager, få negative tanker og legge seg ned å gråte når det blir for mye. Men for meg vil det ikke lenger være på grunn av alt og ingenting. Jeg har i hvertfall fått ryddet unna min verste fiende; hun der lille dumme som ikke klarer å se at hun har alt og enda mer, altså hun jeg var førDet skal godt gjøres for meg å gi slipp på lykken nå.


#depresjon #angst #kjærlighetssorg #lykke #livet

Fakta om meg

Har hatt lignende innlegg som dette før, men det er jo så lenge siden og tror disse punktene forteller en god del mer om meg som person. Det blir kanskje veldig kjedelig og seriøst, men vil ikke bare ha useriøse "fakta" om meg selv som egentlig ikke forteller noe som helst om hvem jeg er. Jeg tror også at jeg har fått noen nye lesere? Da passer det vel bra med et innlegg som dette :-)



1.
Jeg begynte å interessere meg for politikk for noen år siden. Husker det var like etter at jeg hadde tenkt; "Hvordan i all verden fungerer politikk? Noe så ufattelig kjedelig". Men så ble jeg plutselig nysgjerrig og ville lære om det. Etter å ha fulgt en god del med på nyhetene og debatter på tv og lest mye på internett osv, så vil jeg si at jeg i hvertfall vet hvilken side jeg står på. Jeg sto ikke akkurat i stemmebåsen og var usikker på om jeg skulle stemme AP eller FrP. Merker at det også er slitsomt til tider å skulle bry seg så mye om akkurat politikk. Jeg blir så lett frustrert og irritert av det jeg synes er helt feil, og det er jo ikke akkurat lite å skulle være uening om heller.. Uansett, en oppfordring til spesielt unge; skaff dere kunnskap om politikk. Det er faktisk mer interessant enn man først skulle tro. Det handler trossalt om hvordan vi vil ha samfunnet vårt - både nå og i fremtiden. 


Det finnes mye rart på internett som kommer fra politikere, sånn som denne tweeten fra en FpU-leder. Overraskende? Nei, ikke akkurat. Må bare si det; tåler ikke personer med slike holdninger og som må dele noe så frekt og nedlatende. (Bilde: Nettavisen.no)



Og ikke minst mange hjernedøde kommentarer fra personer generelt. Heldigvis er det noen som kan irettesette dem også.


2. Jeg ser ikke på meg selv som bedre eller mer verdt enn andre mennesker. Dette virker jo veldig skrytende og som om jeg skriver dette kun for å fremheve meg selv. Men det er ganske enkelt fakta. Jeg prøver i hvertfall ikke å dømme noen etter utseende eller bakgrunn. Har riktignok tatt meg selv i nakken noen ganger når jeg har gjort det uten å først tenke meg om. Et prakteksempel på noen som føler seg mer verdt enn andre, er FpU-lederen oppi her som ikke engang klarte å være på samme bar som asylsøkere. Det er sikkert helt grusomt å må dele en bar med mennesker som ikke er etnisk norske og på samme "velstående nivå" som en selv er. Tenk å må bli utsatt for noe sånt i verdens beste land... Uansett hvor en er født, fattig eller rik, mørk eller hvit - like mye menneske og like mye verdt. 


3. Jeg beundrer feminismen og de som er frempå for kvinners rettigheter. Likestillingen har kommet langt flere steder i verden, men det er fortsatt lang vei å gå. Et stort problem er også hat og mangel på respekt for feminister, noe som viser hvor uvitende folk kan være. Bare det at det ble snakk om at leger skulle få reservasjonsrett her i Norge, og det at kvinner blir seksuelt trakassert daglig - det sier sitt om hvor stort behovet for feminismen er. Det er også bare en liten brøkdel av veldig mange andre grunner.



 

4.
Jeg er ikke religiøs, men jeg respekterer at andre kan ha en annen tro og livssyn - hvis det da ikke brukes til noe negativt. Religion har vel ført til mye godt i verden, men samtidig mye grusomt. Men synes vi mennesker burde være gode med hverandre uansett trosretning, legning, hudfarge, bakgrunn osv. Det er helt opp til en selv hva man vil mene og tro på, og det er ikke noe man skal hetses for. Her i Norge er enkelte helt forferdelige når det kommer til hetsing av islam, noe som er dypt urettferdig når det finnes så mange gode muslimer. Midt oppi alt det grusomme som foregår nå, så kan jeg tenke meg til at de må ha det vanskelig. Det må være ubehagelig og tungt for de å føle at de må konstant forsvare sin egen tro, og det fordi ignorante nordmenn hakker løs på religionen deres. Noen vil også dra alle under samme kam. Man kan ikke akkurat si at kristendommen har helt feilfrie tilhengere heller, og at alle ateister og agnostikere er perfekte mennesker.  Det enkelte mennesker trenger er mer respekt, toleranse, åpenhet og omtanke. 
Enkelt og greit. 

 


5. Jeg har samiske og tyske røtter.
Farfaren min var sørsame, og både mormoren min og morfaren min er halvt tyske. Så jeg er nok en "blanding" av litt av hvert. Selv om jeg ikke kan snakke så mye sørsamisk, så føler jeg meg knyttet til det. Jeg hadde litt samisk på grunnskolen, og hadde det som andrespråk og fremmedspråk på videregående. Det samiske felleskapet er i mine øyne helt fantastisk. Beundrer de som kjemper for samers rettigheter og mot diskrimineringen fra nordmenn. Den samiske kofta mi er også det fineste plagget jeg eier, og når jeg har den på meg så bærer jeg den med stor stolthet. 


6. Jeg har alltid syntes at jeg er for tynn og har savnet litt mer former, men vet du hva.. Jeg elsker kroppen min. Det er sånn jeg er bygd og det er sånn jeg ser ut. Jeg er lav og spebygd, og det er ikke noe jeg gidder å mislike. Det er meg. De gangene jeg kanskje tenker over det, er da folk må kommentere at jeg er tynn og sier det som om det bare er negativt. Noe som provoserer er da folk prøver å "kjempe en kamp" mot det tynne "kroppsidealet", og gjør det ved å rakke ned på tynne jenter. Som om vi som faktisk er naturlig tynn skal bli straffet for å se ut sånn som vi gjør. Nå virker det som om det ikke akkurat er sosialt akseptert å være tynn lenger. Det blir jo bare feil. Det skal være akseptert å se ut akkurat som man er og som man vil. 

Når jeg først er så godt i gang, så må jeg bare ta opp dette også. Kan ikke tro at det faktisk finnes folk som lager bilder som dette, og folk som deler det videre på sosiale medier. Det er jo som oftest godt voksne foreldre som gjør det også.. Bildet er i tillegg kvalmt og setter kvinner som objekter som skal tilfredsstille menn. Bare de ikke er for tynn, selvfølgelig. Selv vet jeg at slike folk må være mindre intelligente, og ikke er til å bry seg om, men hva med tynne jenter som er mer sårbare og usikre ovenfor kroppen sin? De burde få slippe å se bilder som dette, og spesielt slippe å se folk "like",  kommentere og dele bilder som dette. Dette bildet ble vel først lagt ut på en blodharry facebook-page som heter "Rett Fra Hjertet". Ironisk nok. Der er det mange delinger på Facebook og det har videre blitt delt på Instagram osv. Skremmende at det er så mange med en mobbete holdning og et så forskrudd syn på kropp. Ikke rart det er vanskelig å utrydde mobbing på grunnskolen, når det finnes foreldre som er mobbere selv. 

 



7. Jeg drømmer om å gjøre en forskjell for noen. Dette er noe jeg håper jeg får gjort før jeg dør. Uansett hva det måtte være. En start ville være å se de dårlige levekårene i u-land med mine egne øyne, besøke barnehjem, møte personer som har det vanskelig i livet osv. Det er kanskje ikke mulig for meg å gjøre stort, men jeg vet at jeg i det minste kan prøve å gjøre noe for noen. Jeg håper at jeg en dag kan se tilbake på livet mitt og være stolt av meg selv, og glede meg over at noen har det bedre pga det jeg gjorde. 

8. Jeg er utrolig fornøyd med livet mitt, og ikke minst takknemlig for hvordan jeg har det nå. Jeg har så mange fine mennesker i livet mitt og i februar har jeg enda et ♥ Jeg har slitt mye tidligere, men vil aldri la det skje igjen. Man kommer også langt med bare et smil og en positiv innstilling. 

Nytt forsøk

Nå er det på tide å rigge opp kamerastativet igjen og stå å ta kleine nærbilder av meg selv. Neida, det er vel ikke så ille, bare rart å skulle bruke så mye tid på det. "Dessverre" har det seg slik at jeg savner å ha en plass å skrive og dele bilder. Og akkurat nå har jeg faktisk en annen viktig grunn til å blogge også. Jeg trenger sårt noe som er mitt eget, og ganske enkelt bare noe å holde på med og fokusere på. Jeg håper og tror at dette kan hjelpe meg. Noe det har vist seg å ha gjort tidligere. Hvorfor sluttet jeg egentlig? Skulle aldri ha gjort det. 

Det har nå gått ca åtte måneder siden sist gang jeg postet noe her. Har egentlig ikke gjort så mye spesielt disse månedene. Føler de bare har flydd forbi med meg hengende på slep. I starten av sommerferien dro jeg til Oslo hvor jeg bodde til onkelen min i tre uker. Hadde sommerjobb hos han på Egon Restaurant Sandvika. Var veldig trivelig der, og kjekt å få litt mer arbeidserfaring! Etter disse ukene hadde jeg total avkobling (les: gjorde ikke en dritt) og enda litt mer jobb her på Mo. Mot slutten av sommerferien dro jeg med familien til London og Barcelona. Så gøy å endelig ha vært i de to storbyene! Vil definitivt dra tilbake til begge byene. London bare fordi det nettopp er London og det sier seg selv, og Barcelona føler jeg at jeg ikke helt fikk opplevd. Kom nettopp på at jeg faktisk har vært i tre nye byer hittil i år. I høstferien var jeg også på shoppingtur i Praha med noen av jentene i klassen! Nå angrer jeg bare mer og mer på at jeg ikke har blogget i løpet av alle disse månedene.

Ellers så har jeg begynt på mitt tredje og siste år på idrettslinja og blir vel da russ om ikke lenge. Litt uvirkelig å tenke på hvor fort tiden har gått, men det må jeg vel bare finne meg i. Håper jeg klarer å holde ut og henge med på alt av skolearbeid. Det verste av alt er at jeg garantert kommer til å savne videregående når det hele er over.. Utrolig nok. Kan ikke bare tiden stå stille litt? Så rekker jeg kanskje å blunke før de gode periodene tar slutt og alt som er bra blir borte.

Må også nevne at jeg har begynt på XXL Sport & Villmark, som åpner i morgen her på Mo! Det blir nok en veldig bra forandring for meg og en super arbeidsplass. Godt å ha noen oppturer også. Butikken er såå fin og stor - virkelig et løft for den lille byen vår :)



Over til noe mer personlig; Jeg har utsatt dette innlegget veldig lenge nå. Har veid fordeler og ulemper godt mot hverandre og bare gjort meg selv usikker og forvirret. I tillegg har det skjedd noe hver eneste gang jeg har planlagt å begynne igjen, og da har det plutselig ikke passet likevel. Jeg ville begynne da jeg bare hadde det bra, men det ble noe vanskelig da det gikk så mye opp og ned. Nå har jeg bestemt meg for å bare hoppe i det. Uansett hva. Skal ikke legge skjul på at jeg synes det er noe flaut å blogge, men jeg kan ikke være så innmari feig hele tiden. Er vel bare sunt å utfordre seg selv i blant. Håper bare ikke at noen tror at jeg skal bli flink med oppdateringer osv nå. Tror ikke jeg er helt der enda, men får se hvordan det blir. Kan ikke legge så alt for stort press på meg selv, for da går det dårlig.. igjen. 

Har også bestemt meg for å prøve å skrive mer om det som interesserer meg - hvis jeg da tør. Jeg er blant annet samfunnsengasjert og har en del meninger. Vet ikke helt om dette er noe folk faktisk kan tro om meg, eller om jeg bare er stemplet som "dum blondine". Hvis det er tilfellet, så skal jeg nok klare å motbevise det.. haha. Så det blir forhåpentligvis ikke bare det overfladiske og innlegg som vi jenter flest bruker å like. Uansett tar jeg med glede i mot forslag til innlegg. Still gjerne også spørsmål hvis det er noe dere lurer på! ♡ 

Må legge om livsstilen

Etter at vi begynte på skolen igjen har dagene bare vært tunge og slitsomme. Jeg er kanskje klar for et nytt år, men jeg er nok mindre klar for et nytt semester på skolen. Dagen før skolestart kjente jeg egentlig at jeg bare gruet meg så mye at jeg ble kvalm. Av den grunn at skole er noe jeg bare må gjøre, noe som nesten føles som "klaustrofobisk". Jeg kunne så langt i fra tenke meg å droppe ut av skolen, men fortsatt så føles det som et eneste stort slit. Jeg kan vel i grunn bare spørre meg selv; hvorfor i helvete går jeg egentlig idrett? Jeg er så og si amøbe på treningsfronten. Jeg er så dørge lat og overdrevent glad i senga mi. Jeg har ikke på langt nær et sunt og variert kosthold. Jeg har ikke peiling på hvordan kroppen fungerer under trening, hva som er bra å spise, hvordan man kan bli bedre osv. Men jeg vet at jeg har nok fått det godt til hvis jeg virkelig hadde prøvd og bestemt meg for det. Det er bare det at det er så mye som henger sammen. Alt er som en eneste stor floke som jeg har ikke peiling på hvordan jeg skal klare å løse opp. Alt går i en ond sirkel. Søvnmønsteret henger ikke på greip i det hele tatt. Sovner lett om dagen, men sliter med å sovne om natten.. Ligger og tenker på alt og ingenting om natten. Bekymrer meg for hvordan neste dag kan bli og om jeg faktisk kommer til å takle skolen. Neste morgen må jeg virkelig slite meg selv fra senga. Trøtt, hodepine, vonde øyne, kvalm, lei - jævlig. Hadde det ikke vært for det generelle samfunnspresset om å ihvertfall se sånn noenlunde "ok" ut, så hadde jeg nok bare stått rett opp fra senga og slengt på meg koseklær. Så store og komfortable som overhodet mulig. Hadde ikke så mye som sett på rettetanga eller kosmetikkprodukter engang, og holdt meg langt unna speil. Det må være noe av det verste jeg vet.. En dårlig morgen hvor alt bare er stress og snudd på hodet. Ingenting går som det skal. Så kommer tanken på at jeg faktisk må vise meg blant folk, når alt jeg egentlig vil er å gjemme meg selv og det trøtte trynet mitt. På skolen kjennes bare øyelokkene 10 kg tunge, og alt av undervisning virker totalt uinteressant. Det går bare inn det ene øret og rett ut det andre. Jeg prøver febrilsk å holde ut en hel skoledag, så når skoledagen endelig er over vil jeg bare dra enten til kjæresten min eller rett hjem for å stupe i seng. 

Så er det kostholdet og matvanene.. Jeg spiser aldri frokost, og noen ganger spiser jeg ikke på skolen engang heller. Det kan også hende at jeg bare spiser ett måltid på en hel dag, fordi jeg bruker å glemme bort å spise og merker ikke alltid at jeg faktisk er sulten. Jeg bryr meg ikke så mye som jeg burde gjøre. Dette er nok noe jeg har "utviklet" i sammenheng med depresjonen. Da jeg var på mitt verste kunne jeg spise veldig lite eller ikke noe i det hele tatt på over ett døgn. Jeg kunne bli så sulten at det kjentes ut som om magen min ble etset opp innenfra, men likevel så kjente jeg at jeg bare ikke orket å spise. Brydde meg ikke. Uansett hvor stor smerten var og hvor mye kroppen min skrek etter mat, så var den psykiske smerten verre. Noen ganger virket det slitsomt å bare skulle spise noe så simpelt og lite som et knekkebrød.. Ikke misforstå. Jeg elsker mat, og har ikke et forvrengt syn på kroppen min i det hele tatt. Jeg vet godt at jeg er tynn og trenger mat, det er bare det at jeg ikke tar helt vare på meg selv. Jeg spiser ikke regelmessig, variert eller sunt. I tillegg jobber jeg på en bensinstasjon hvor jeg ofte spiser hamburger, chips, kebab i pita osv. Alt for mye søppelmat.. Brus er også noe jeg drikker mye av hver eneste dag. Blir kvalm av tanken. Egentlig så føles det ut som om jeg er på vei til å råtne opp innvendig. Jeg får jo ikke i meg de næringsstoffene kroppen trenger for å fungere sånn som den skal. Det sier seg selv at en kombinasjon av lite søvn og lite mat ødelegger veldig mye. 

Jeg hadde nok et lite håp for ett og et halvt år siden at jeg skulle klare å forbedre meg selv både på skolen og på fritiden ved å begynne på idrettslinja. Etter 3 år med et psykisk helvete på ungdomsskolen, så ville jeg mer enn noe annet å unngå dette i 3 år til. Jeg var så sinnssykt ubesluttsom og usikker, fordi dette var veldig viktig for meg. Det var så mye å tenke på og så mye som måtte stemme på alle måter for meg. Kan ikke si det akkurat var lett når jeg først og fremst sliter med meg selv, sosialt og faglig. Noe av det jeg tenkte på var at hvis jeg begynte på idrettslinja så kanskje jeg kom til å få mer lyst til å trene og spise sunt. Få en mye bedre livsstil, noe som jeg absolutt trengte. Jeg har vært litt flink i perioder, men det har ikke vart lenge eller vært så bra som det kunne ha vært. Jeg har kastet bort utallige mange dager på å ikke gjøre en dritt, for det meste bare sovet og sløvet foran tv og pc. Jeg har jo egentlig ikke et ordentlig liv engang.. 

Av flere andre grunner så angrer jeg ikke på at jeg valgte idrettslinja. Og hvis jeg faktisk bestemmer meg for å legge om på livsstilen min, så får jeg nok god hjelp av å gå idrettslinja og har det som en fordel. Jeg har mye lagt til rette for meg, til og med en kjæreste som trener for det meste to ganger om dagen. Jeg kan bli med han av og til hvis jeg vil, og han kan hjelpe meg med både trening og kosthold. Jeg er bare så elendig på å ta tak i det selv og virkelig bestemme meg for det. Men jeg vet at jeg burde, eller egentlig at jeg gjøre det nå. Den livsstilen jeg har nå skader både skolegangen og helsen min. 

Er nok ikke så lett å få til "hverdagslige-innlegg" her når jeg for det meste har helt meningsløse dager. Men satser på at jeg skal klare å bli mer uthvilt til helgen, og forhåpentligvis klare meg bedre i neste uke. Akkurat nå har jeg det bedre mentalt, men jeg mangler fortsatt rutine og orden. Jeg må få bra døgnrytme, spise mer sunt og begynne å trene for å få overskudd i hverdagene. Det er i hovedfokus nå.

Rørende

Setter veldig stor pris på hver eneste kommentar jeg fikk på forrige innlegg. Dere er bare helt fantastisk.. Tusen hjertelig takk ♥ Dere som åpnet dere i kommentarfeltet og fortalte meg hvordan dere selv hadde det eller har hatt det - dere gjorde stort inntrykk på meg. Det er trist å lese, men samtidig veldig bra at dere skriver det. Håper virkelig at dere får all den hjelpen og støtten dere trenger! Det er alltid bedre å snakke med noen, enn å holde alt det vonde for seg selv. Kanskje spesielt med noen som vet hvordan du selv har det og kan sette seg inn i det. Er det noe jeg virkelig vil så er det å hjelpe andre som har det sånn nå. Som sagt så har jeg slitt med dette i noen år, og jeg håper og tror at det bare går oppover for meg nå. Men det er garantert noen andre der ute som er tidlig i den "fasen", og det er kanskje da det er aller verst for noen. Av den grunn at de kanskje ikke helt klarer å forstå hva det er som faktisk foregår.. Muligens bare gråter av hver minste ting eller uten grunn, mister motivasjon til å gjøre noe som helst, føler seg ensom og mislykket. Ikke at jeg nødvendigvis er den beste å snakke med, men hvis det er noe dere kanskje lurer eller bare vil ha noen å snakke med så kan dere godt kontakte meg på mail (kathinka95@hotmail.com). Skjønner at det kan være litt ekkelt å ikke være helt anonym (med tanke på at jeg kan se mailadressen) og i tillegg åpne seg for noen man ikke kjenner, men jeg kommer selvfølgelig ikke til å fortelle det til noen. Alt blir holdt mellom oss. Tenker bare tilbake når jeg var tidlig i tenårene og hadde det som verst, da skulle jeg gjerne ha hatt noen å snakke med som kunne ha forstått hvordan jeg faktisk hadde det. Hvertfall noen å spørre, eller søke litt hjelp hos. Aldri vær redd for å snakke med andre om hvordan du har det. Noen vil kanskje ikke helt forstå, men det vil alltid være noen som vil gjøre det også. Som jeg nevnte i forrige innlegg så får jeg profesjonell hjelp fra BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk). Er veldig glad for det! Og jeg så i kommentarfeltet fra forrige innlegg at det var noen som spurte meg om hvordan jeg har fått hjelp. Tror jeg skal skrive et innlegg hvor jeg kan forklare hele den prosessen. Kan hvertfall si nå med engang at hvis du kjenner at dette holder du ikke ut, og at du ikke klarer å finne en vei ut av det uansett hvor mye du prøver - dra til fastlegen din. Hvis jeg ikke tar helt feil så er det han/hun som først vurderer om du trenger å bli henvist til BUP. Hjelp deg selv så mye du kan, og ikke minst la andre få gjøre det også. Aldri gi opp. 

Alt blir feil

Jeg begynte å skrive på dette innlegget for flere uker siden, men har først nå klart å mote meg opp til å dele det med dere. Håper dere klarer å lese alt, selv om det er ekstremt mye skrift. Jeg har faktisk kuttet ned en del på det, det var utrolig nok mer detaljert opprinnelig.


Helt ærlig så har jeg så mange tanker nå at jeg sliter veldig med å få de organisert og samlet i dette innlegget. Det er så mye jeg skulle sagt, og det er så mye jeg vil si. Så alt for mange tanker jeg vil få ut. Dette blir nok da et alt-i-ett-innlegg hvor jeg skal la fingrene få herje fritt på tastaturet, men skal prøve å ikke gjøre det så alt for rotete selv om det sikkert blir veldig mye å lese. Jeg har i grunn to forskjellige grunner til fraværet mitt, men jeg kan bare fortelle den ene. Ikke alt, men en god del. 

Først om fremst vil jeg si at jeg hadde en mening med denne bloggen, og den meningen var i grunn og bunn ikke å fremstå som "perfekt". Tanken bak var ikke å pøse på med bilder av meg selv, skrive om den fine dagen min, vise dere siste innkjøp osv. Eller jeg ville vel det også, fordi det er også den typen jeg er. Det var også den siden av meg som ble lettest og tryggest å skulle dele med andre. Så jeg kan jo ikke akkurat klandre noen for å tro noe annet om meg enn det som egentlig er sant - jeg har jo lagt opp til det selv. Men jeg føler at jeg nærmest mistet meg selv litt og ble alt for lett revet med. Plutselig la jeg så mye press på meg selv, at jeg gjorde det bare verre. Og hensikten med bloggen var jo at den skulle være bra for meg, ikke motsatt. Jeg har vært veldig heldig og fått drøssevis med gode tilbakemeldinger fra både kjente og ukjente i alle aldrer, men likevel så synes jeg det ble litt mer skummelt å skulle blogge. Jeg har til og med fått høre at jeg har blitt et forbilde for noen yngre jenter. Blir jo selvsagt veldig smigret av det, men jeg blir samtidig litt skremt.. Hva hvis de forventer mer av meg? Hva hvis jeg plutselig ikke er bra nok? Hva hvis jeg gjør noe feil? Jeg har skrevet flere innlegg som bare har blitt gjemt i arkivet som utkast i stedet for å bli publisert, og det fordi jeg har vært redd for at de ikke skulle være bra nok. Og når det er sagt, så gjelder jo ikke dette bare bloggingen. Det er et kjent mønster som har forfulgt meg så lenge jeg kan huske. Jeg finner noe jeg liker å holde på med, men så klarer jeg på et eller annet vis å sette skyhøye forventninger til meg selv - og plutselig er jeg bare ikke bra nok. Jeg mangler troen på meg selv, og det har jeg i grunn alltid gjort. Jeg velger heller å skygge unna og gi opp. I tillegg har andres mening om meg alltid skremt meg, og følelsen av å ikke være bra nok har alltid klart å stå i veien for meg. Av en eller annen grunn har jeg funnet ut at jeg heller skal holde meg i skyggen, der hvor jeg kan være "tryggest". Der gjør jeg ingen feil, skuffer ingen, er ikke i veien på noen måter. Jeg bare ødlegger meg selv. 

Noe jeg ikke helt kan forstå er hvordan jeg har klart å få noe som er så positivt til å bli gjort om til noe negativt for meg. Husker hvor utrolig glad jeg først ble da jeg faktisk forsto at så mange brukte å være innom bloggen min og likte den. Det er jo bare så simpelt som en blogg, men jeg fikk likevel en stor mestringsfølelse. Jeg elsker jo å skrive, og det å få høre at jeg var flink til det var nok til å glede meg i massevis. Og det at såpass mange faktisk var interessert i å lese om meg og livet mitt var en positiv overraskelse. Det trodde jeg ikke i det hele tatt. Jeg har blitt skjemt bort med helt nydelige komplimenter fra folk jeg ikke engang kjenner eller vet om. Det har fått meg til å hoppe av glede, og det har rørt meg til tårer. Av den grunn at jeg setter så stor pris på dem at jeg nesten ikke har ord for det. Jeg blir også helt rar og må mote meg opp til å si noe så enkelt som "takk", fordi jeg tror egentlig ikke noe på det selv. Men samtidig så følte jeg meg litt falsk fordi jeg ga andre et annerledes inntrykk av meg - og viste ikke den virkelige meg. Ikke at man nødvendigvis trenger å være så offentlig om absolutt alt, og jeg hadde så lyst til å være mest mulig positiv her. Selv om at jeg kanskje ikke egentlig var det. Jeg ville på en måte kunne dra inn på bloggen min og se "det fine" i livet mitt. For det meste bare en glad og positiv versjon av meg selv. Det høres kanskje noe rart ut. Men tro meg, hadde jeg vært mer personlig så tror jeg kanskje bloggen hadde blitt overfylt med negativitet. Rettere sagt en shitload med sutring og klaging. Men før dere tolker det feil så må jeg påpeke at det er snakk om meg selv. Det er kun meg selv. Jeg er og har stortsett alltid vært min egen fiende. 



Så det jeg prøver å si er at jeg er egentlig ikke sånn som jeg har fremstått på bloggen. Eller ikke kan jeg si helt sikkert hvilket inntrykk dere har fått av meg, for det kan godt være forskjellig - både positivt og negativt. Jeg er en jente på 17 år som har hatt en veldig todelt ungdomstid. Som veldig mange andre tenåringer så har jeg hatt det noe turbulent følelsesmessig, men jeg vil nok også si at jeg har hatt det på en litt høyere grad enn det som er regnet som normalt. Vi har vel alle dårlige dager i blant, men når vi begynner å få flere dårlige enn gode, så er det noe som ikke helt stemmer. Jeg gikk fra å være et barn som ikke kunne huske sist gang jeg gråt, til å være en tenåring som ikke kunne huske sist gang jeg hadde hatt en hel dag eller en natt uten gråt. Det har vært min realitet i ca fem år nå. Jeg har gradvis skjønt at det må være noe mer i det. Noe det også er. Jeg sliter med dårlig selvtillit, depresjon og sosial angst. Der sa jeg det, og det føles som et spark i magen.. Føles ikke så bra å innrømme at det er noe som feiler meg. Vil jo så gjerne være normal og sånn som "alle" andre. Eller det blir kanskje litt feil å si "alle" andre, fordi jeg vet at jeg er langt i fra alene om å ha det sånn. Spesielt blant oss jenter blir dette bare mer og mer vanlig. Men dette er jo ikke noe vi vanligvis går rundt og forteller til andre. Jeg har heller prøvd å fremstille meg selv som en annen person, rett og slett. Men jeg er så lei av det, og jeg kommer ingen vei med det. 

Det jeg har funnet ut er at hvis jeg skal fortsette med bloggingen så kan jeg ikke fortsette å prøve å være "den perfekte versjonen av meg selv". Det er kanskje den siden av meg mange helst vil se. Rett og slett fordi vi elsker positivitet, gjør vi ikke? Og hvem vil vel ikke være glad og lykkelig hele tiden? Er vi det ikke, så lengter vi så sårt etter det og misunner dem som er det. Selv skulle jeg hvertfall ønske at jeg hadde hatt humøret på topp mye mer enn det er til vanlig. Skulle ha ønsket at jeg hadde klart å smile og le mye mer enn det jeg gjør. Ikke noe tvil om det. Likevel er det ikke alltid så lett å skal gå med et eneste stort glis klistra på kjeften. Følelsene og tankene tar over styringen, og jeg klarer såvidt å gjøre noe med det. Det er mulig, men jeg føler det krever mye. Da frister det noe mer å heller bare gjemme meg under dyna. Noe som jeg egentlig vet er langt i fra bra for meg, fordi jeg mistrives jo til de grader i mitt eget selskap. Ligger der i fosterstilling og tenker på alt som feiler meg, og jeg gjør det uansett hvor patetisk jeg vet det er. Utrolig nok.. Men ikke misforstå, det er ikke sånn at jeg aldri har det bra. Det blir så alt for feil å si det. Jeg har jo også hatt det veldig bra og fått oppleve mye fint - med helt fantastiske personer som bryr seg mye og som alltid er der for meg. Men det blir på en måte en emosjonell berg-og-dal-bane. Det går veldig mye opp og ned, og det har det gjort de siste fem årene. Det har helt klart blitt bedre nå, men jeg har fortsatt en liten vei igjen å gå. Det er også derfor jeg tvinger meg selv til å skrive dette, fordi jeg håper og tror at bloggen kan hjelpe meg på veien dit. Ganske enkelt fordi jeg føler den allerede har hjulpet meg masse. Tro det eller ei, men det å bare poste et innlegg med kanskje én setning og et bilde av meg er ikke så lettvint for meg som det egentlig burde være. Jeg er nødt til å presse meg selv til å tørre det, og mange ganger har jeg bare sittet og stirret lenge på "Lagre og publiser" og nærmest holdt pusten før jeg har klart å trykke på den fordømte knappen. Men når jeg faktisk har klart det så har jeg sittet igjen med en god følelse. Bare fordi jeg faktisk har turt å ta sjansen på å vise meg frem, i stedet for å holde meg gjemt i skyggen. 

Jeg kunne jo også bare ha begynt rett på bloggingen igjen uten å fortelle noe om hvorfor jeg faktisk ikke har gjort det på en god stund. Men da er det helt sikkert at det hadde blitt det samme som før. Jeg hadde kanskje kommet med tre innlegg, også hadde det blitt stopp. Hadde nok klemt meg fast i en skrivesperre igjen, fordi det er ikke meg å bare skrive om alt det overfladiske. Jeg vet at jeg har så mye mer å komme med, men nå skal jeg ikke begynne å gi meg selv skyhøye forventninger igjen. Jeg skal ta det sånn som det kommer, og jeg garanterer ikke at jeg kommer til å bli flinkere bare over natten. Jeg trenger å ta et skritt om gangen, og forhåpentligvis bli sterkere psykisk samtidig. Jeg har som sagt klart å bli bedre, og det pga at jeg tidligere har å tatt tak og bestemt meg for å bli det. Jeg har blitt så ufattelig lei av å føle meg feig og stortsett alltid lete etter en eller annen rømningsvei fra det meste. I tillegg har jeg nå fått hjelp av BUP i 1,5 år, noe som også har ført til at jeg nå har mye lettere for å snakke om dette - og eventuelt å blogge om det. Er enda litt usikker på om jeg kommer til å klare sistnevnte. Hvis jeg faktisk publiserer dette innlegget fortjener jeg virkelig en god klapp på skulderen. Da kan jeg love dere at jeg virkelig har presset meg selv inn i et lite hjørne for å så overbevist meg selv om at det ikke er farlig å bare publisere dette innlegget. Jeg vil så gjerne gjøre det, men samtidig føles det ut som et sosialt selvmord. Men jeg har nå tenkt mye over det, og har funnet ut at jeg kommer ikke til å få "ro" før jeg faktisk forteller om dette. Har trossalt tenkt på dette innlegget hver eneste dag i flere uker nå. Eller jeg har egentlig prøvd å fortelle dette på bloggen i over to år nå. Det sier litt.. Men jeg mener ikke at jeg bare skal skrive om mine "tunge dager og triste tanker", men at jeg skal kunne klare å være litt mer åpen og lette på tanker her hvis jeg vil. Heller det enn at jeg bare velger å legge meg i mørket hvor jeg plages med meg selv og gjemmer meg for omverdenen. Hovedtanken med bloggen da jeg først startet var vel egentlig at jeg skulle klare nettopp dette, men jeg ble som sagt så lett revet med da jeg først hadde begynt å fremstille meg selv som en "bedre versjon" og prøvde å bare fortsette med det. 



Føler meg faktisk 1000 kg lettere nå, så kan vel runde av her og såklart legge til et bilde av meg hvor jeg smiler. Må jo være litt positiv også, så da kan jeg smøre på mer og si at jeg gleder meg til fremtiden. Jeg gleder meg fordi jeg tror det bare kan gå oppover nå. Jeg har klart å legge mye bak meg og har forbedret meg en del, men som sagt har jeg enda et lite stykke igjen å gå. Jeg må få meg rutiner og orden, og jeg må bare prøve hardere. Utfordre meg selv mer. Og ikke minst, begynne å bare være meg selv og ikke prøve for harde livet å være noe jeg egentlig ikke er. Et falskt smil holder ikke i lengden, det vet jeg godt nå.

Vil også si at dere som er flinke til å løfte andre opp med fine komplimenter, enten de er kjente eller ukjente, dere burde være så utrolig stolte av dere selv ♥ Jeg er sikker på at det har stor betydning for de aller fleste. Det kan til og med lyse opp en hel dag for noen. Dere skulle bare ha visst.

You never forget who you really are..

..no matter how many nights you stay awake trying to.

Speechless

...Hvertfall nesten. Mens jeg var på jobb hadde jeg mobilen liggende på kjøkkenbenken og kunne høre at det kom varsel etter varsel om ny kommentar på bloggen. Fikk faktisk klump i magen for hver gang, og undret om det kom positive eller negative. Om noen var enig, eller bare helt uenig. Men har nå lest alle og jeg må si at det dere har overgått absolutt alle forventninger. Jeg hadde egentlig forberedt meg på at noen kom til å si i mot, at jeg i det minste kom til å få et par negative. Men nei, dere er bare helt fantastisk. Er så glad for at det er sånne som dere som kommenterer som faktisk klikker seg inn på bloggen min. Og at dere tar dere tid til å kommentere noe som virkelig kan sette et stort glis om munnen. Jeg er så oppspilt nå at jeg vet nesten ikke hvor jeg skal gjøre av meg, haha! I tillegg til statistikken som seriøst ga meg hakeslepp. At jeg skulle ha så mange som 2300 lesere i dag pga det innlegget er bare helt vanvittig.

Tusen hjertelig takk!http://cmfoto.files.wordpress.com/2012/05/loveheart1.png Dere gjør bloggingen ekstra gøy og til en stor glede for meg  

Demotivert

Jeg trodde jeg hadde blitt bedre. At jeg nå kunne klare å smile mer, se mer lyst på ting, være glad og positiv osv. Men nei, jeg er enda fastklemt i noe jeg ikke helt klarer å forstå. Ene dagen er alt bare supert og jeg synger masse i dusjen, smiler for meg selv, tripper og hopper rundt omkring i huset. Tenker at alt er så bra, livet er fantastisk og ingenting kan ødelegge det nå.. bortsett fra meg selv? Kan vel si at jeg støtt og stadig klarer å gi meg selv psykisk juling, og det kjennes. Ikke bare det, så kommer jo skolen opp i alt dette. Presset om å være flink nok til å få gode karakterer, få gjort alle leksene, alle innleveringene, og det å faktisk bare møte opp.. noe som har vært litt vanskelig for meg før. Enkelte ganger frister det mer å bare være hjemme, isolert på rommet og sammenkrøpet i senga. Noe som egentlig bare ødelegger mer, fordi jeg ligger der med ingenting annet enn de negative tankene mine. Ikke får jeg til å sove om nettene heller, og det tar nesten knekken på meg. Direkte ondt å stå opp om morgenen. Prøver hver morgen å sove så lenge som mulig, noe som bare fører til stress. Kan ikke huske sist gang jeg har hatt god tid før skolen. Eller faktisk hatt en god natts søvn.

Ville ikke bruke bloggen til å ha en plass å syte, men dette er en såpass stor del av meg at jeg klarer ikke å unngå det lenger. Vil være ærlig og "umaskert" her på min egen blogg, for en gang skyld. Har så veldig lite lyst til å gjøre noe som helst nå. Har bare lyst på en pause fra alt.




Offisielt ferdig med grunnskolen

Kom hjem fra skoleavslutningen vår for ikke så lenge siden. Hadde litt blandet følelser fordi samtidig som jeg er så utrolig glad for at jeg er ferdig der, så kjenner jeg nå at det ble mer trist enn det jeg hadde trodd. Spesielt når de ga meg vitnemålet og sa noen beskrivende ord om meg så kjente jeg at det kom noen tårer.

Men jaja, nå står nye utfordringer for tur. Et nytt "stadie" i livet. Ny skole, nye lærere, nye folk og ja.. alt! Kommer selvfølgelig til å savne  ungdomsskolen litt og alle de som jeg har delt klasse med i 3 år og til og med i 10 år nå. Dere har vært super!
Og jeg er veldig takknemlig for alle de fine minnene jeg har fått både fra barneskolen og ungdomsskolen.


Januar 2010.


Sommer 2011.

Båsmo Ungdomsskole, takk for meg!

 



Om bloggeren & bloggen

Hei! Mitt navn er Kathinka Kappfjell Herbst. Jeg er født 15 desember 1995, så er nå 15 år. Jeg kommer fra den lille byen Mo i Rana i Nordland. Må også nevne at jeg har en fantastisk kjæreste som jeg har holdt sammen med siden sommeren 2009.

Hvorfor jeg har laget meg blogg er ikke helt sikkert. Vel, denne bloggen laget jeg opprinnelig for snart 2 år siden. Hadde litt vel store forventninger! Jeg skulle blogge hver eneste dag, ha masse bra å blogge om osvosv..Det som skjedde var jo selvfølgelig at jeg ikke kunne bry meg mindre. Dagene gikk fort i fra meg (noe som de også gjør den dag i dag). Og hva skulle jeg blogge om? ....hmm. Jaja.

Denne gangen er vel planen som følge at her på bloggen skal jeg blant annet blogge om hverdagen min, gi tips (hvis jeg har noen) om sminke & hår, trening & kosthold, mote osv... Skal prøve mitt beste i alle fall! :-)

 

 

Kathinka K. Herbst

Hei! Mitt navn er Kathinka Kappfjell Herbst. Jeg er 19 år og bor i Mo i Rana med kjæresten min. 10.02.15 var vi så heldig å bli foreldre til en liten gutt Her på bloggen vil du få et innblikk i hverdagen min som mamma, mine tanker og det som ellers interesserer meg. Håper du liker den!


KONTAKT:
» kathinka95@hotmail.com «
leser bloggen akkurat nå!

Følg bloggen


Follow



Blogglisten

Instagram

Siste kommentarer

© Copyright

Alle bilder på denne bloggen er tatt av meg, hvis det ikke står noe annet. Det er ikke lov å kopiere bilder, tekst eller annet innhold uten min tillatelse! Hvis det er noe her du vil bruke, så er det bare å spørre :-)


hits